Mens vi venter på mor

De som venter

Forfatter: Ingrid Melfald Hafredal

Sjanger: Roman

Forlag: Oktober

Hva skjer med en familie når mor sporløst forsvinner?

Det er et av spørsmålene som stilles i Ingrid Melfald Hafredals De som venter. I boka møter vi en familie på tre, far Bjørn, mor Kjersti og datter Silje. De bor i en uspesifisert liten innlandsbygd, og lever et tilsynelatende vanlig familieliv. Så en dag forsvinner plutselig mor sporløst. Det er denne forsvinningen som utgjør romanens utgangspunkt.

Romanen består av tre ulike deler hvor hvert familiemedlem utgjør jeg-personen i en del hver. I de to første delene er det gått syv år etter forsvinningen. Her føres ordet av Bjørn, og deretter Silje, som på sitt hvis begge sliter med savnet etter Kjersti. I romanens siste del møter vi Kjersti, først under en reise til Madrid, og så hjemme i bygda dagene før forsvinningen.

Avstand

På tross av at romanen kan late til å ha form som en krimfortelling, er det ellers lite ved den som fokuserer på det mysteriøse ved forsvinningen. I stedet utgjør forsvinningen bakteppet for diskusjon av en rekke andre tematikker, som avstanden som kan oppstå i nære relasjoner, og konflikten mellom frihet og trofasthet. Dette grepet er smart, og flere av scenene oppleves i stor grad som troverdige.

Særlig gjelder dette savnets påvirkning på forholdet mellom far og datter. Spesielt god er beskrivelsen av farens manglende varsomhet for datterens indre liv, eksemplifisert ved en scene hvor datteren hinter frempå om at hun kanskje ønsker å bli kunstner istedenfor lærer, noe han kun reagerer på ved å si: «Det er nok et tøft liv».

Kvasifilosofiske floskler

Hafredals tre hovedpersoner er svært ulike, og forskjellene dem imellom gir grobunn for interessante betraktninger når de interagerer med hverandre. Slik som i scenen gjengitt ovenfor, er Bjørns enfoldighet nyttig når den brukes som en kontrast til Silje og Kjerstis mer kompliserte vesener.

Når denne enfoldigheten utgjør utgangspunktet for tankestrøm, er det derimot ikke like heldig. Da er resultatet nemlig en overveldende mengde klisjefylte og kvasifilosofiske betraktninger av typen «Naturen er det nærmeste et gudshus jeg kommer, der har jeg alltid blitt tatt imot», som ikke bare er smertefulle å lese, men som også gjør at jeg under normale omstendigheter nok ikke hadde orket å fullføre boka.

Karakterene manglende egenart er i det hele tatt en svakhet ved romanen, især er dette uheldig når store deler av boken består av tankeliv. For i tillegg til at Bjørn mest av alt fremstår som en parodi på en Per Petterson-karakter, en prototyp av den lavmælte fikse-det-sjøl-mannen med tredagersskjegg og kaffeånde, tilfører heller ikke SIljes perspektiv noe særlig substansielt til leseropplevelsen.

Arv og ufrihet

I bokas siste del, den om Kjersti, er refleksjonene derimot skarpere. Kanskje er det fordi Kjersti, som arbeider som oversetter, er et så åpenbart litterært menneske? Hennes stadige ransakelse av egen fortid innbyr til interessante refleksjoner, om frihet, arv, og morsrollen. Totalinntrykket er at dette hadde vært en langt bedre roman om Kjersti hadde blitt gitt større plass.

Hafredal har et jevnt over godt språk og skriver medrivende, noe som gjør De som venter til en lett fordøyelig leseropplevelse. All den tid dette definitivt har sine fordeler, tar jeg også meg selv i å savne litt mer motstand, da det er for mange passasjer som kun oppleves som fyllstoff uten å inneha noen særlig litterær egenverdi.

Spesielt fordi boka også byr på enkelte veldig vakre setninger, blir man sittende igjen med et inntrykk av at mye kanskje ikke er så gjennomarbeidet som det kunne ha vært.

Er De som venter en vellykket roman? Det er fristende å svare nei, da sammenhengen mellom de ulike delene ikke er sterk nok, og den heller ikke evner å leve opp til forventningene plottet skaper. Bokas refleksjoner er heller ikke tilstrekkelige innsiktsfulle til å bære den alene. Alt i alt blir det dessverre for mye nesten for Hafredal denne gangen