Når alt rakner

Hvilket ansvar har psykologen når pasienten begår selvmord? 

I Verden er tegnet med skjelvende hånd utgjør dette spørsmålet startpunktet. Psykologen Paulas pasient - den knapt 20 år gamle Adrian - har nylig tatt livet sitt. Likevel prøver hun å leve som normalt, og drar derfor til familiens avsidesliggende fjellhytte, for å være alene på rypejakt. Samtidig blir det fort klart at ting ikke lenger er slik de pleier å være. 

Maskiner som meg

Fjellandskapet boken utspiller seg mesteparten av tiden i, er goldt, brutalt, men også vakkert, bebodd av kun noen få vesener: Paula, einstøingen Ada, noen ville dyr (fremfor alt rovfuglene), samt en stor, durende og mystisk maskin Paula føler seg merkelig tiltrukket av. 

Dette landskapets frigjørende opprinnelighet fremstilles som en kontrast til den nærliggende bygda, som er klam, fremmedgjørende og forvirrende, bosatt av tvilsomme og sjelelig korrumperte typer. 

Handlingen er ikke lett å gjengi kortfattet, men så er den heller ikke det viktigste: Boka er først og fremst stemningsdrevet, hvor hovedpersonens stadig minkende grep om verden baner vei for en rekke spørsmål av både samfunnsmessig og eksistensiell betydning. 

Ubehaget i kulturen

Paulas rolle som psykolog utgjør en betydelig del av bokas samfunnskritikk. Ved at Adrian stadig venter tilbake til tankene hennes, viskes også grensene dem i mellom ut. Han var pasient, hun var behandler, men hennes skyld, sorg og savn er ikke av profesjonell art. Den er heller dypt medmenneskelig: Et menneske har valgt å avslutte livet, hva mer kunne blitt gjort? 

«Hun visste at Adrian var Død. Det vil si, 'pasienten' var død. Jeg terapeuten, lot til å håndtere saken, etter forholdene, godt», står det eksempelvis et sted. På denne måten rettes søkelyset på forholdet terapeut/pasient som noe tilstivnet og innrammet, hvilket igjen legger hindringer for genuine menneskemøter. I forlengelsen av dette rettes også en kritikk mot hvordan vi som samfunn gjerne outsourcer det vonde og mørke til disse samme terapeutene. 

Alt i alt gis vi dermed en ubehagelig påminnelse om at også smerten er en fundamental del av menneskelivet.

Viljen til makt

Den uhemmede livssmerten, og i forlengelsen av dette selvmordet, legger også grunnlaget for bokens mest eksistensielt dyptloddende sider.

For mantraet om at «Alt vil leve» gjentas til stadighet i boken. Blomsten som snur seg mot solen, fluen som vrir seg i edderkoppens silketråder, fisken som gisper etter luft: Alt vil de leve - kun mennesket kan si nei til livet.

Denne fremstillingen av mennesket som et paradoksalt naturvesen gir grobunn for overordnede spørsmål om hva det menneskelige består i. Her er en mystiske maskinens - og især Paulas forunderlige tiltrekning til denne - interessant, da den retter søkelyset mot forholdet mellom det menneskelige og det maskinelle, og i utvidet forstand også måt det maskinelt menneskelige. 

Høyst vellykket 

Nicolaisen Brun har definitivt skrevet en avansert bok, som godt kunne vært mer underholdende. Det er likefullt en imponerende debut, hvor sentrale eksistensielle spørsmålet stilles på en kløktig og original måte. Også språket er godt, spekket med vakre naturskildringer og en formålstjenlig klamhet. Ubehaget syder ut av boksidene, side om side med fjellviddens hardføre skjønnhet. 

Kort oppsummert er Verden er tegnet med skjelvende hånd en ambisiøs og interessant bok, et uomtvistelig positivt tilskudd til norsk samtidslitteratur.