Lekent og slitsomt om en Generasjon med stor G

Embrik i høyere oppløsning

Forfatter: Olav Fangel 

Sjanger: Roman 

Forlag: Gyldendal 

Antall sider: 236

«Han våkner med et navn, på et sted, med en kropp, slik også vi våknet med et navn på et sted med en kropp. Snart skal Embrik erfare at et navn skal bli viktig og at et sted skal bli viktig i livet hans, selv om de først kun er dét: Et navn og et sted, liksom tilfeldig valgt ut i en setning.... » 

Hovedpersonen i Olav Fangels debutroman Embrik i høyere oppløsning vokser opp med internett som lekekamerat og glemmer å forme en identitet på veien. En klam sommer på Bjerke oppdager han og søsteren Isabell at det finnes porno, det finnes porno med funksjonshemmede, det finnes henrettelser, død og faktisk alt annet også. Det finnes film og det finnes behind the scenes. Alt dette finnes, mens foreldrene ligger på naborommet og ser på TV. 

Embrik er en hvem-som-helst, en tilfeldig utvalgt gutt i en generasjon formet av sosiale medier og fri flyt av informasjon. Embrik tenker så mye på å være, at han ikke er. Hele tiden ser han livet sitt utenfra. Når han skal begynne å lage film, er behind the scenes-opptakene viktigere enn selve filmen. Det handler mer om å være en som lager en film, enn å lage en film. Embrik er tomrom, som den som vil, kan fylle med sitt. Embriks forsøk på å finne en identitet, et navn, er menneskelig, gjenkjennelig og stusselig. Livet er en serie «faseoverganger», som Embrik kaller det, og for hver faseovergang blir man reddere og reddere for hvordan det skal gå med den stakkars, hule gutten. 

I en naivistisk og leken prosa som kler de unge karakterene godt, får Fangel frem ungdommens selvhøytidelighet og blodige alvor. Med lange tankerekker av den typen man har når man er 18, 19, 20, der man tror man har forstått hvordan alt henger sammen, hyppig bruk av referanser til filmer man liker når man er 18, 19, 20, og et språk så tettpakket med engelske fraser at Språkrådet burde gå til sak, skaper Fangel et overbevisende tenåringsunivers. Setningene halser avgårde, i enkelte partier føles det som å miste pusten. Det er friskt, men tenderer mot å bli slitsomt. Flaks for Fangel at tenåringer er jævlig slitsomme. Å tilbringe 230 sider oppi hodet på en av dem, er en god og troverdig påminnelse på det. 

At romanen vil si noe om Samtiden med stor S, er klart fra første side. Dette er en roman om en generasjon, det er det ingen tvil om. Selv om Fangel skriver godt og overbevisende, er det som å se på noe godt og overbevisende gjennom en glassvegg, eller snarere kameralinse. Filmgrepet hadde funket bedre om romanen hadde tillatt seg å glemme at kameraet er der, sånn som gode skuespillere klarer. Den konstante «zoomingen» inn og ut, og alle metagrepene, gjør det vanskelig å knytte seg til handlingen, føle på den, være i den. Fangel skriver frem scener med stort potensial, men hver gang man nærmer seg nærhet, en følelse, bytter Fangel vinkel. Karakterene forblir karakterer. Selv om de er rare, morsomme og såre, blir de aldri helt mennesker. 

Fangels debut prøver litt for hardt å si noe om sin samtid, og ender derfor opp med å bare røre på utsiden av den. Istedenfor å skrive om den, burde den heller være i den. Men Fangels lekne språk og fantasifulle vendinger gjør ham likevel til en forfatter jeg gleder meg til å følge med på i årene som kommer.