#fest #magisk
Undergrunn, kjente DJer, svett stemming. Elektronisk musikk spilt på en kul lokasjon. Det var bare ett problem. Lokasjonen var Chateu Neuf og DJene spilte Pitbull og Flo Rida.
Jeg angra sekundet vi satte føttene inn på Klubbscenen. Følelsen av å ha tatt med vennegjengen på en fest som suger, satt i brystet. Det stod omtrent fire jenter og dansa rundt DJ-bordet, bortsett fra det, var lokalet helt tomt. Ved inngangen stod to gutter og lekte «om å gjøre å ha ballongen lengst i lufta»-leken. For ja, det var ballonger der.
Det var duket for det arrangørene lovet skulle bli en «magisk kveld». Programutvalget for psykologi lovet «dritflinke» DJ-er og «de beste lyd- og lysomgivelsene» når de skulle arrangere Boiler Room. Boiler Room er et klubbkonsept som i det siste tiåret har skutt fart i hele verden. Det er både en merkevare og en plattform som deler undergrunns-klubbset med seere verden over. Store DJer som Fred Again og Charli xcx har streams ute med millioner av views. Konseptet er enkelt: DJ-bordet er i midten av rommet og live-settet blir filma og streama online. I kjelleren på Neuf stod bordet i midten og DJen filma seg selv med en mobil på selfiestang, så alt så ut til å være slik det skulle. Men likevel var det noe som skurra.
«The music is shit and it feels like a high school party». Vanligvis er jo utvekslingsgjenger de mest positive, men blant guttegjengen i sofaen var det lite av «I have the time of my life»-mentaliteten. Jeg var enig i utvekslingselevens beskrivelse av arrangementet. Men litt etter litt innså jeg at det jo tross alt er morsommere å være med på festen enn å surmule på sida.
Det starta med at DJen satt på en Gabrielle-låt. Faen, jeg er svak for Gabrielle, og kjente det rykka litt i dansefoten. DJ-en hadde solbriller på, og tross antallet på dansegulvet, overraskende mye selvtillit. Etterhvert begynte rommet å fylle seg opp og jeg kjente at jeg ble litt mer medvillig. Idet jeg sang «please don't stop the music» av full hals, fikk jeg øyekontakt med utvekslingsstudenten på andre sida av DJ-bordet. Istedenfor å snakke stygt om musikken, ropte han nå at den ikke måtte stoppe. Vi hadde begge krøpet til korset, eller til dansegulvet om du vil.
Så var det duket for dagens main act: han som tidligere hadde stått i døra og ønska folk velkommen, stod nå ved DJ-bordet. Da kom røyken. Og lysene. Idet han slang på seg sin stage-jakke, en svart jakke med ulike patches, tok jeg av meg min. For nå begynte det å bli varmt. Ikke helt boiling, men kanskje nærmere stadiet rett før det begynner å koke. For det tok seg opp da han kom på. Han fortsatte å spille akkurat de samme popsangene, men med hardere bass og høyere nivå på desibel-skalaen. Lyden var god og jeg må innrømme at lysene var litt kule. Lukka jeg øynene og tok fingrene i ørene var det nesten som å være på technoklubb i Berlin. Åpna jeg øynene, var jeg på revyfest på videregående. Da jeg fant meg med bøyde knær i «You gotta go low low low low low low low»-posisjonen for tredje gang i løpet av kvelden, kjente jeg det var på tide å gi seg.
Ja, DJ-en var i midten, og ja, de filma deler av settet. Men musikken var remixa versjoner av popsanger, og det var for få folk der til at det ble svett kokestemning. Hadde de solgt det inn som noe annet enn Boiler Room, hadde denne anmeldelsen sett annerledes ut. Hvis man skal være helt ærlig hadde den vel egentlig ikke eksistert. For som studentarrangement var kvelden akkurat slik den skal være: billig øl, allsang-vennlige sanger og en perfekt mulighet for å fortelle ting, og danse på en måte du kommer til å angre på dagen etterpå. Studentene på årsstudium psykologi koste seg, og det gjorde jammen meg jeg også.
Så dermed blir det eneste tipset til neste gang: kall det noe annet enn Boiler Room. Da slipper dere også å få en irriterende Universitas-anmelder på besøk.