Ingen kan synge folken som Dylan

«Life isn’t about finding yourself. Life is about creating yourself» heter det i sitat feilaktig tilskrevet Bob Dylan. Likevel er det ikke overraskende at man har tillagt ham det, for hvis det er noen som har lært seg kunsten å skape seg selv, er det Dylan. Det er den filmatiske biografien om den verdenskjente sangeren og låtskriveren, A Complete Unknown, i stor grad et vitnesbyrd om. 

Filmen starter med at en pur ung, snål og sjenert, men samtidig svært talentfull Dylan (Timothée Chalamet) ankommer New York i 1961, utstyrt kun med en gitar over ryggen og et repertoar av folkesanger – selvskrevne så vel som tradisjonelle – i hodet. Nesten umiddelbart blir han kjent med Pete Seeger (Edward Norton), en av de virkelig store i folkemusikk-miljøet, som raskt plukker ham opp og løfter ham frem i rampelyset. 

I løpet av filmen får vi et innblikk inn i Dylans usedvanlig hurtige forvandling fra å være helt ukjent til å bli en verdenskjent singer-songwriter, syngende både sterke protestsanger og skjønne kjærlighetssanger. Vi følger ham fram til bruddet med Seeger og folkemiljøet den famøse kvelden kvelden under Newport Folk Festival i 1965, hvor Dylan som sistenummer valgte å spille bråkete rockemusikk fremfor bestemorvennlig folk: «I ain’t gonna work on Maggie’s farm no more!» 

Men vi kan ikke ha en biografisk Hollywood-film uten at den også sonderer rundt en eller annen kjærlighetshistorie. Vis-àvis turbulensen i folkemiljøet – og Dylans evige kamp mot konformiteten – forteller filmen også historien om trekantdramaet mellom Dylan, sangstjernen Joan Baez (Monica Barbaro) og hans første kjæreste Sylvie Russo (Elle Fanning). 

Selv om dette er et velkjent grep, fungerer det helt greit – godt hjulpet av sterke skuespillprestasjoner og det enkle faktum at det faktisk mer eller mindre er sant, samt filmens effektive bruk av Dylans musikk. Når vi hele veien gjennom hører fremføringer av Dylans tidløse sanger (fremført av Chalamet og Barbaro selv, på en troverdig og imponerende måte), får dramaet en kraft og dybde den aldri ville hatt ellers. Her har regissør James Mangold virkelig visst å benytte seg av potensialet i sitt materiale. 

For det er kanskje først og fremst filmens autentisitet som gjør den så severdig (til tross for enkelte feilaktige datoer og navn). Man føler virkelig at man i disse to timene er i New York sammen med en ung versjon av Dylan. Fremstillingen av perioden er ikke overdreven og prangende, slik så mange historiske filmer er. Og skjønt filmen ofte tangerer historiske hendelser vi alle kjenner, oppleves det aldri tilgjort eller for åpenbart: Hendelser som Cubakrisen, Vietnamkrigen og Kennedys drap blir bare så vidt antydet, hvilket skaper et virkelighetsnært bakteppe som bedre lar oss forstå hvordan sangene kom til live. Især en fremføring av den stadig relevante «Masters of War», i en liten Manhatten-bar like etter Cubakrisen, gjør inntrykk. 

Kanskje kan man si at filmen ikke går helt i kjernen på mennesket Bob Dylan, kanskje man savner litt mer psykologisk dybde, kanskje den ikke gir en velprøvd Dylan-kjenner noe nytt – men det er likevel noe evig fascinerende med å se en ung Dylan som er villig til å skape seg selv igjen og igjen, som aldri helt klarer å være fornøyd med tingene slik de er og som mer enn noe annet hater å bli fortalt hva han skal gjøre. Og selv den mest mugne Dylan-aficionado må vel livne til av å se en halvnaken og fyllesyk Dylan klimpre på en halvferdig «Blowin in the Wind» i senga! Ja, for A Complete Unknown er levende, full av varme og tilstedeværelse, og spekket med gripende musikkinnslag, i seg selv en tilstrekkelig grunn til å se den, også for en som knapt nok kjenner Dylan for før.