Lukter slakt av skadeskutt NRK

Heyhey! Alt kan i utgangspunktet være underholdning! Jeg mener i hvert fall det.

Landsmoderen Sophie Elise Isachsen og Fetisha Williams skal selvfølgelig kunne lage pod, god pod til og med. Men at skjønnhetstyranniets o store hersker og venninna kommer tilbake med storesøster-show for landets unge, og denne gang på folkets regning i regi av NRK, er… feil.

Pytt, pytt, bak fasaden kan mye skje. Så kom, kom, la oss se! Sophie og Fetisha har en ok (minus) kjemi, og klarer sjeldent å bygge opp hverandres resonnementer. I spalten «Ukas clickbait» starter Sophie med å fortelle om hennes vonde tid i rehab og visdommen fra den tid, hvorpå Fetisha gjesper.

«Er det så kjedelig når det ikke handler om deg?» svarer Sophie, forkledd i en halvhjerta latter som innleder en usikker pause i episoden. Formatet er der spalter, lydeffekter, heftig klipping - men mengden *gjesp* personlige anekdoter, alla oppslagene SoMe har tvangsforet oss med, er nok til å kvele den mest ivrige av lyttere.

Og her har man kjernen i duoen: De har gjort karriere på å være seg selv, alene, dette er det de kan, dette er det man får. Med andre ord dør håpet om en frisk og artig vri på hverdagen like raskt som en døgnflue med pustevansker.

Men vent! Sophies ærlige beretning om kampen mot Xanax i bonusepisoden «avhengighet og selvransakelse» er sår, og viser til Sophies gode fortellerevne. Det er heftig når landsmoderen får hjertestans av abstinenser, og når rusopplevelsen beskrives er jeg i ferd med å glemme mordet jeg tidligere var vitne til.

«Jeg var passasjeren i mitt eget liv, Xanax kjørte bilen uten at jeg hadde peiling på hvor vi skulle, men det spilte ingen rolle for jeg var i det minste ikke redd.»

Hvis formålet var å opplyse, er denne episoden creme de la creme. Dessverre blir kremen fort sur. «Jeg var der. Jeg var en av vennene. Og jeg vet jeg ikke skal snakke om meg selv, men...». Men det er jo alt dere gjør, Fetisha?! Det er jo dessverre hele premisset for podkasten.

Selv om NRK selger dere inn som «de frekke storesøstrene dere ikke visste dere trengte». Jeg får vondt. Mot slutten av første episode dukker «spørsmål fra lytterne opp» og det blir med en gang klart hvem som sitter i publikum.

Ungdomsjente, jeg antar på 15, som har fått sin første kjæreste og lurer på hvordan hun skal håndtere en sjalu venninne. Aiai. Svaret er plukket fra nederste hylle, og sett sammen med episodens tidligere innslag med Adam Levines affære og Sophie Elises digge pappa, anes det at de enten ikke vet, eller ikke vil innse hvem det er de faktisk når ut til.

Jeg tenker med en gang på Si;D artikkelen Sofie Sinnes skrev om podden, med denne bemerkningen: «NRK vil nå unge jenter. Måten de velger å gjøre det på, frustrerer meg», og jeg må med bekymring si meg enig. Som en blind neandertaler famler NRK i mørket etter relevant underholdning for landets unge, og klarer isteden å helle avløpsåpner på det tenkte publikum. Og studenter, da. Ikke stopp toget, jeg vil hoppe av i fart!