![Storeslem på studenterhjemmet](https://image.universitas.no/385182.webp?imageId=385182&x=0.00&y=1.41&cropw=100.00&croph=85.63&width=960&height=548&format=jpg)
Storeslem på studenterhjemmet
Blindernrevyen halter på musikalnumrene, men løftes av billig øl, gode idéer og sterkt skuespill. Den kan fint leve til den er minst hundre.
Lættisalarm! I 2025 er det lov å kødde igjen. Dette er signalet Blindernrevyen sender med tittelen «Hvor er grensa nådd?», hvor det loves drøye vitser og tøying og bøying av moralske grenser i åpningsvignetten. Når vi konfronteres med dette skuer enkelte publikummere nervøst på hverandre og tar store slurker av ølen sin – alle som har fulgt med på humor de siste fem årene vet at et slikt premiss kan gå flere veier. Kanskje særlig på revy.
Blinderns egen ble satt opp for første gang i 1932 (!), og fyller dermed snart 100 år. Det er altså snakk om både revy og institusjonsforvaltning, og skuespillensemblet på fem samt bandet har dermed et ansvar for å føre Blindern studenterhjems dypt respekterte tradisjoner, for ikke å si revyånden, videre. Med en tittel som gir stor fallhøyde.
Å føre revyånden videre greier de utmerket. I de første sketsjene serveres ordspill på rekke og rad – et helt nummer er for eksempel utelukkende viet til forskjellige ordspill på banan. Revy er tross alt et åpent rom hvor alle kreative impulser skal graves frem og dyrkes. Bærer noen på en Ola Halvorsen-parodi de vil gønne for åpent skue? Det blir Ola Halvorsen-parodi. Vil noen cross-dresse og vise frem sine lekre ben? Det blir cross-dressing. Sitter noen med gutteromsgitarskills som de vil børste støv av? Det blir «Eye of the Tiger», Van Halen… får vi til og med soloen på «Freebird»?? Visst faen får vi soloen på «Freebird». Det er overskuddspreget og lite selvhøytidelig, akkurat slik revy skal være.
Etter innledningsvis overspill, som trekker noe ned, blir skuespillerne varmere i trøya utover første akt. Toppunktet i første halvdel kommer med en svært velspilt vestkantmamma som på festlig og ironisk vis blir irettesatt av en mormoner for å være for trangsynt overfor sin transseksuelle datter, etterfulgt av eventyret om Prinsessa som alle kunne målbinde, som i feminismens navn harver over hele revybandet bak sceneteppet mens hun faker klimaks for å blidgjøre de unge mennene – som «det tross alt er så synd på i 2025». Det er både drøyt, velskrevet og veldig morsomt. I pausen mener anmelderen det virkelig leveres på premisset som er lagt, og det er ikke verre enn at det kjøpes TO øl før neste akt!
I andre halvdel skal det være bedre og drøyere for at en revy skal lande. Og riktig nok er det her vi får revyens sterkeste nummer, idét skuespiller William August Dalstø ankommer scenen utkledd som tempelridder, drar frem et sverd, og går fullstendig bananas à la tidlig 2000-talls katana-i-bakhagen-videoer på internett – både uforutsigbart og svært imponerende – før han holder Ted-talk om tempelriddervirksomhet ispedd altfor drøye vitser og liberale mengder 4chan-lore. Som gammel revymann som har måttet tvinge seg gjennom et utall impotente sketsjer, må jeg ærlig si dette er en av de morsommere jeg har sett – det er rett og slett helt hysterisk, og det er ingen som klarer å holde maska.
I enkelte av numrene ønsker jeg meg imidlertid sterkere teksthåndverk. Særlig gjelder det sangnumrene, som tidvis kan bli repetitive og forutsigbare. Sånt er kjedelig når det ligger en sterk idé i bunn. Dette gjelder spesielt Borg Høibys pervo skrytevise til Alexander Rybaks «Fairytale», og Frosta-legens fingring av pasienter på legekontoret til Günther and the Sunshine Girls’ «Ding Dong Song». Det er herlig dust, og det er gøy, men det kunne vært enda morsommere om tekstene var mer gjennomarbeidet.
Likevel er Blindernrevyen 2025 en god revy. Den leverer på et vanskelig premiss og får til å kødde med alt den prøver på. Skuespillerensemblet har ingen svake ledd og tydelig god kjemi på scenen. Her må særlig Dalstø trekkes frem, som har et åpenbart komisk talent, med en mimikk og kroppsspråk som kan redde omtrent hva det skal være. Bandet er samspilte og har gjort gode låtvalg, og kostymer, lyd og lys sitter som det skal.
Når revyen over, mumler anmelderfølget at det er godt det fremdeles finnes tradisjoner i dette landet. Undertegnede sier seg enig. Flere bør legge vorspielet til Blindernrevyen til neste gang – den kan fint leve til den er minst hundre.