Studentene er blitt for tamme

Jeg ble student under pandemien, og det er mulig at Blindern var noe helt annet før min tid. Kanskje arrangerte studentene protester mot ledelsen på universitetet. Kanskje satt de fyr på bilene på parkeringsplassen bak Eilert Sundts, i Paris 1960-stil. Kanskje var studentene mer enn studenter: Kanskje var de aktivister, som stod fremst på barrikadene, klare til å rive ned det etablerte. 

Det har nemlig vært liv på Blindern en gang. På slutten av 1960-tallet var Blindern preget av demonstrasjonstog, veggene var tapetsert med veggaviser. Studenter drev med såkalte «sitt-ned-aksjoner» hvor de nektet å flytte seg, og hadde eksplosive diskusjoner på Chateau Neuf om blant annet Vietnam-krigen. Studentopprøret fra 1968 er en samlebetegnelse for studentopprøret i Vesten. Det startet i Paris hvor studentene på Universitet Sorbonne bygget barrikader og gjennomførte generalstreik for å endre undervisningsmetodene og den tradisjonelle moralen, de ønsket fri kjærlighet og arbeid for alle. Studentene på filosofisk institutt okkuperte hele niende etasje på Det historisk-filosofiske fakultet på Blindern. Okkupantene aksjonerte for å få fri en uke – de krevde tid til diskusjoner.

Norsk ungdom er fremdeles politisk aktive, men engasjementet har flyttet seg fra universitetene til andre politiske aktører. Nå er det organisasjoner som Palestinakomiteen og Natur og Ungdom som danner dagens grasrotopprør. Mens studenter i Nederland blokkerer universitetets innganger for å kreve akademisk boikott av Israel, er det nokså lugn stemning på Blindern.

Jeg er korona-student, og årene mine på Blindern har vært preget av en tafatt, litt klein stemning. Studentene dukker opp på lesesalen med fulladede lydkansellerende hodetelefoner. De sitter med krum nakke og scroller seg gjennom forskningsartikler og Tiktok. De få som tør å rekke opp hånda, gjør det ikke fordi de faktisk bryr seg om hva professoren sier, men snarere om dette kommer til å komme på eksamen eller ikke. 

Studentene virker introverte og selvopptatte, og statistikken viser at vi er mer ensomme enn før. Kanskje mistet vi evnen til å tenke større enn oss selv, kanskje druknet vi inn i skjermene i løpet av de to pandemiårene. Det virker i hvert fall som om å oppdatere Linkedin-profilen med nye internship og stillinger har blitt mer engasjerende, enn å faktisk bidra til systemendring.

Kloden blir varmere, januar i år ble målt som den varmeste januar noensinne. Vi har to pågående konflikter og økende temperatur i Midtøsten, et sikkerhetsråd som ikke har vært mer dysfunksjonelt på flere tiår, samt 60 valg som skal gjennomføres i verden år. Det er mye som står på spill. Vi risikerer å avslutte året med en langt mindre demokratisk verden, en verden full av ledere som kjemper mot våre demokratiske verdier, institusjoner og normer. Derfor er det viktig at vi studenter bruker fagkunnskapen vår og river ned det etablerte for så å bygge det opp igjen. 

Vi studenter har faktisk et ansvar for å tenke større enn oss selv. Vår generasjon står overfor enorme samfunnsutfordringer, og en av grunnene til at vi i det hele tatt studerer, er for at vi skal være systemkritiske og finne nye løsninger. Vi studerer ikke bare for oss selv, men for samfunnet og for fremtiden. Vi studerer for å bli aktive, kritisk tenkende individer. Dette er tiden for å være demokratiforkjempere, radikale og kompromissløs. Vi har ikke tid til å ikke tenke større enn oss selv. Jeg vil ha et studentopprør i 2024.