Minimum master er dårlig stil

«Mastersyke»-debatten har blomstret opp igjen, slik den gjør med jevne mellomrom. Begrepet viser til en problematisk tendens i samtiden, hvor både offentlige og private arbeidsgivere etterspør høyere akademiske grader når de utlyser stillinger – også når arbeidet man skal utføre ikke krever denne kompetansen.

De sikler etter ordene «master i …» på CVen, men er ikke så opptatt av om disse følges av «kunsthistorie», «teoretisk fysikk» eller noe helt annet. De bruker «evnen» til å ta en lang utdanning som utsilingsmetode. Dersom du klarer fem år med studier, klarer du også å arrangere konferanser, behandle forsikringskrav, veilede studenter og så videre. Dette fungerer antakeligvis godt, men å sortere arbeidssøkere på denne måten blir som å skyte spurv med kanon – temmelig dyrt og ganske dårlig gjort.

Ønsket om å gjøre noe med dette forener på tvers av politiske skillelinjer. Her bør man imidlertid passe på hvem man hopper til sengs med, for kuren kan fort bli like lei som sykdommen. For eksempel: Enkelte trekker frem at det er dårlig samfunnsøkonomi å bruke fellesskapets penger og unge folks tid på å lære dem ting de ikke får bruk for i arbeidslivet. Dette kan være et godt og viktig poeng, men det kan også være slik sløseriombudsmannen får innpass i Kunnskapsdepartementets korridorer (med mindre han allerede har det – hei, Ola!). Det ligger i akademias natur at man må ta flere hensyn enn hva som gir mest kortsiktig økonomisk gevinst per bevilgede krone.

Det kan være hensiktsmessig å dele inn studentmassen i tre: de som vil studere, de som absolutt bør studere og de som føler seg tilnærmet tvunget til å studere. Den første gruppen er de vi må beskytte mot onde tunger som ønsker hard valuta for skattepengene. Det at man ikke skal kreve master i [insert fag] for å inneha ikke-akademiske stillinger, betyr ikke at det er dumt at de med slike jobber har innsikt utover hvor kaffetrakteren står og hva Excel er. Hvis vi skal ta et oppgjør med «mastersyken», er det svært viktig at det ikke blir en anledning for anti-intellektuelle politikere til å kutte i humanistiske og samfunnsvitenskaplige fakulteter (hei, Ola!).

Så har man yrkene som rett og slett krever høyere utdanning. Når man retter skytset mot unødvendig strenge ansettelseskriterier og inflasjon i fjonge grader, er det viktig å ha i mente at det foregår masse i samfunnet vårt som er kjempevanskelig – de som skal ha ansvaret for dette må være kvalifiserte. Dersom jeg tar med meg riksmålet mitt og alt jeg har lest i Morgenbladet, forviller meg ut i distriktene og blir banket opp av ujålete folk i felleskjøpet-dress (hei, Ola! – neida, bare tuller) fordi jeg er en snobbete tufs, ser jeg helst at det er en godt utdannet lege som lapper meg sammen igjen. Og når traumene skal bearbeides, vil jeg helst ha en kompetent psykolog.

De som har mest å tjene på at vi helbreder mastersyken, er de som egentlig ikke er motiverte til å ta lange utdanninger, men som må stå i det likevel fordi situasjonen på arbeidsmarkedet er som den er. Her er det ingen grunn til å svartmale; det finnes heldigvis yrkesfag, og det finnes arbeidsplasser som ser forbi papirene dine. Samtidig finnes det jålete arbeidsgivere som tenker at å skrive en masteroppgave er en slags eksamen i livet, som utgjør det ultimate skillet på kompetent og inkompetent. Dessuten kan mastersyken være psykosomatisk: Tanken om at fem år høyere utdanning er en absolutt nødvendighet, kan volde unge mye unødvendig stress og engstelse.

Det er noe dekadent over å holde seg med et arbeidsliv som lar det gå inflasjon i høye akademiske grader. For det første bærer det i seg en stenk av «keiserens nye klær»; mastergraden blir et symbol både arbeidsgiver og -taker kan gjemme seg bak, og bruke som begrunnelse for alt fra lønnsfastsettelse til anbudsforhandlinger. For det andre vanner det ut hva det vil si å ha en høyere grad. Når mastergraden skal være tilgjengelig for såpass mange, betyr den ikke lenger like mye – kanskje rommer den også mindre? I takt med at det å ha en master (eller to) blir en hverdagslig ting, kan det være at universiteter og høyskoler lemper på hva som kreves for å oppnå dem. Kravene som stilles til studentene, og kvaliteten på undervisningen som tilbys, senkes for å få mange nok gjennom kverna.

Samtidig som man tar denne unødvendige akademiseringen av samfunnet på alvor, må man huske på at alle typer kunnskap har verdi i seg selv. Mastersyken bør derfor kureres, men ikke ved hjelp av lobotomi.