Forskningsformidler eller vitenskapsfornekter?
Det er lite som tyder på at Eia har vilje eller kompetanse til å «sikre at all god forskning fra UiO blir presentert på en nyansert og faglig solid måte».
Harald Eia har et innlegg i Universitas hvor han forteller om kunsten å formidle. Han skal hjelpe til med å oppklare typiske misoppfatninger, som etter Eias mening Universitas journalist Kajsa Lilledalen har kommet med vedrørende ME. Eia tar mål av seg til å «sikre at formidling av forskning er etterrettelig og av høy kvalitet». Dette gjør han ved å kaste seg ensidig inn i en betent debatt hvor Eias syn internasjonalt er i klar tilbakegang.
Eias innlegg er etter min mening preget av en sjelden grad av manglende kunnskap og innsikt. Slik sett er det nyttig å se hva som vil kunne skje hvis Eia skulle bli valgt inn som viserektor for formidling. En ting er at han vil fokusere på forskning som etter hans syn viser at psykologiske behandlingsmetoder har gode effekter ved Long Covid. Han vil også bistå UiO-forskere med å rydde opp i det han kaller en utbredt misforståelse om at ME ikke er en biopsykososial tilstand. Han snur imidlertid saken på hodet når han hevder at 40 års biomedisinsk forskning på ME ikke har ført til en klar forståelse av årsakene eller til spesifikke tester som kan bekrefte diagnosen.
Det er vel motsatt, den biopsykososiale forskningen står etter mer enn 40 år uten et eneste resultat, samtidig som den har blokkert for biomedisinsk forskning som først skjøt fart de siste ti årene. På disse ti årene har vi faktisk lært ganske mye om mekanismene ved ME. Det er blant annet sterke holdepunkter for at ME er en inflammasjonstilstand, hvor det også er funnet svikt i mitokondriefunksjonen. Det testes ut medikamenter med basis i denne kunnskapen og det arbeides intenst for å lage en biomarkør. Eia tilhører derfor i et internasjonalt perspektiv bare en liten, men hårdnakket gruppe som fornekter vitenskapelige funn og som fortsatt hevder at ME er en biopsykososial sykdom.
Eia er ikke bare en vitenskapsfornekter og uvitende om ME, han feilinformerer direkte når han hevder at de engelske NICE retningslinjene fra 2021 fortsatt har med kognitiv terapi som en del av behandlingsanbefalingene. Jeg tillater meg derfor å sitere direkte fra NICE retningslinjene av 2021:
«The committee wanted to highlight that cognitive behavioural therapy (CBT) has sometimes been assumed to be a cure for ME/CFS. However, it should only be offered to support people who live with ME/CFS to manage their symptoms, improve their functioning and reduce the distress associated with having a chronic illness». NICE advarer faktisk mot kognitiv adferdsterapi som behandling av ME, det samme gjelder amerikanske helsemyndigheter.
Det er lite som tyder på at Eia har vilje eller kompetanse til å «sikre at all god forskning fra UiO blir presentert på en nyansert og faglig solid måte». Han er til og med så frekk at han snakker om press fra aktivister og pasientforeninger, et ekko av karakteristikken biopsykososiale ME forkjempere, forøvrig uten holdepunkter, stempler sine kritikere med.
Eia er en levende illustrasjon av Dunning-Kruger effekten: De som er inkompetente vil ofte ha liten innsikt i egen inkompetanse. La oss håpe at dette ikke blir fremtidens UiO.
