– Må endre synet på hva som er pent

Det er ikke et A4-kollektiv i Bærum hvor Ondrej Nentwich (25) og Iselin Opsahl Coward (24) bor. Her har de to drivhus og en hage med flere epletrær og busker enn Universitas’ utsendte rakk å telle. De traff hverandre i jobben hos Parkseksjonen ved UiO, hun som gartnerlærling og han som sesongansatt. 

Seksjonen har som ansvar å opprettholde parkene ved universitetet, og har de siste årene vært gjenstand for større endringer. Likevel er den for stillestående, mener Nentwich og Opsahl Coward.

De beskriver en arbeidsplass hvor den grønne strategien er upresise formuleringer og prosesser. Forslagene til en omstilling av parkdriften møtes med litt motstand.

– De begrunner det med at det er et komplekst anlegg, og at det ikke er så enkelt som vi tror, sier Nentwich.

Opsahl Coward ler litt før hun legger til:

– Og så handler det veldig mye om hvordan ting ser ut, det skal være estetisk pent. De må endre synet på hva som er pent, og prøve noen nye briller, sier hun.

Ved å endre synet på hva som er pent, mener Opsahl Coward at man vil tilrettelegge for økt biologisk mangfold, altså et mangfold levende organismer.

– Utnytter ikke ressursene

Opsahl Coward var først sommerhjelp i to måneder i 2022, så lærling i ti måneder til august 2023. De to siste månedene har hun vært sykemeldt.

– Parkseksjonen kunne ikke gi meg nok kunnskap til å nå kompetansemålene for å kunne bli gartner, sier hun.

Misnøyen handler i like stor grad om den grønne omstillingen som UiO tok fatt på.

– De utnyttet ikke ressursene de hadde. Det var veldig høyt og ineffektivt energibruk. Håndteringen av søppel og hageavfall som ble kjørt vekk til en ekstern kompost, for eksempel, istedenfor å tilrettelegge for kompost på Blindern, sier Opsahl Coward.

En ineffektiv drift av parkseksjonen ved UiO var det som ble dråpen for Oppsahl Coward. De forteller at dette også var tilfelle for en annen lærling, Anna Magnusson (28). Hun bekrefter over telefon at hun sluttet fordi Parkseksjonen viste liten endringsvilje.

– Må gjøre mye mer

– Hvorfor må egentlig UiO være en grønn forkjemper?

– UiO skal være ledende innenfor forskning, og er et høyt verdsatt universitet i Norge. Det gir et visst ansvar til å nå forventet nivå, sier Nentwich.

Nentwich mener det er kritikkverdig hvordan UiO både setter mål og bestemmer når de er nådd.

– I rapporten fra 2020 skrev de i sine mål at UiOs uteareal skal fremme miljø og biologisk mangfold og skape trivsel og naturglede. Et av de ferdigstilte målene som de sier de har oppnådd, er grønn drift av uteanlegg og kretsløpsbasert parkdrift.

Opsahl Coward skyter inn at Parkseksjonen brukte 100.000 kroner til sommerblomster på universitetsplassen i 2022. Disse og nye blomsterløker ble kastet på slutten av sesongen. Universitas har fått dette bekreftet av eiendomsdirektør ved UiO, John Skogen.

– Hvordan er dette kretsløpsbasert parkdrift? Det blir grønnvasking å ikke være tydeligere på hva de faktisk har fått til, sier hun.

– Hvorfor tror dere parkseksjonen er motvillig til å innføre disse løsningene?

– De er stolt av det de har fått til, det fortjener de å være. Den generelle tankegangen nå er at vi likevel må gjøre mye mer, sier Nentwich.

– Kanskje de er redde for å gå utenfor boksen, og prøve ut nye ting og andre rutiner? spør Opsahl Coward.

Filosofi, aktivisme og forskning

Men hvordan ser en parkdrift utenfor boksen ut? I deres egen park ligger det epler strødd overalt, og squashen har lag på lag med andre vekster under. De forteller at dette ser rotete ut, men at mye er bevisst. Intuitivt nok kalles det for jorddekke, som både kan være i form av andre vekster som dekker til, eller ull man legger over jorden.

Og det er med epleskrotter under føttene at poenget deres formulerer seg:

– En sunn drift ser ikke nødvendigvis estetisk korrekt ut, slik man kanskje forventer, sier Opsahl Coward og legger til:

– For eksempel at man skal ha sort, udekt jord under alle buskene. Det vi vet i dag, er at det er dårlig for dyremangfoldet og for jorden. Det skaper mye erosjon og ustabile systemer som trenger mye vedlikehold. Hadde vi skapt systemer som er bedre for naturen, hadde det også blitt mindre vedlikehold i fremtiden.

Nentwich understreker at en slik drift fortsatt kan se bedre ut enn deres egen park, men at premisset er det samme.

– Men hvor går grensen mellom ideologi, økofilosofi og forskning?

– Det som er helt sikkert, er at det er solid forskning som har kommet ut. Men det er mye du kan komme frem til med sunn fornuft. Som at å bruke giftige sprøytemidler vil ta liv av andre vekster enn de er ment for, men det skjedde ikke noe før forskning sa det, sier Nentwich.

Han understreker igjen at forskningen likevel har kommet såpass langt nå at man nesten kan legge fornuften på hylla.

Forskningens høyborg

Mellom undersøkelser av spretthaler, mindre enn mark og effektive nedbrytere, og opphold som postdoktor ved Biologisk institutt ved UiO, tar Heidi Sjursen Konestabo seg tid til Universitas.

– Hvordan skiller en typisk park seg fra det forskning har funnet ut er ideelt for biologisk mangfold?

– Jo mer monokultur du har og begrenset tilpasning til det lokale miljøet, jo penere kan det se ut, men jo dårligere er det for lokalmiljøet.

Hun legger til at en parkdrift tilsiktet bevaring av biologisk mangfold og jordhelse, må tåle at naturen tar litt over.

– Hvis du har nedbrytbart materiale og lar det brytes ned der det er, så vil næringsstoffene komme tilbake til jorden. Alle de tingene vi gjør for at det skal se pent ut, går ofte på kompromiss med miljøet, sier hun.

– Kunne helt klart gjort mer

Men hvorfor parker, som de ved UiO, ikke har gått 100 prosent inn for biovennlig drift er ikke godt å vite. Det man ser når man tar seg en tur, kan gi tvetydige svar.

– Det har blitt en trend at man lar gressplener bli blomsterenger, det har de gjort noen steder ved UiO også vet jeg. Men samtidig som de beveger seg i riktig retning, gjør de det for sakte, sier hun.

Er det noe Konestabo mener er synd, er det å kjøpe fine blomster fra land som Japan som ikke hører hjemme i norsk natur. Her kan hun fortelle at forskningen har kommet langt:

– Nibio (Norsk institutt for bioøkonomi, journ.anm.) ute på Ås har utviklet blomsterengfrø tilpasset norske biotoper. De ser kanskje ikke like flotte ut, men folk begynner å skjønne at sånne ting er bedre uansett. Det er en verdi i å plante de norske plantene.

Og hjemme ved UiO har Konestabo sett på miljøprofilen at de tenker på lignende løsninger:

– Men de kunne helt klart gjort mer, sier hun kontant.

– En kontinuerlig jobb 

Parkseksjonen driftes av Eiendomsavdelingen ved UiO. Eiendomsdirektør John Skogen svarer Universitas over e-post at det alltid er rom for forbedringer og at de er lutter øre for eventuelle innspill. Men hvorfor sluttet da to lærlinger fordi de mente at seksjonen var inneffektiv, og at de ikke tok forslagene på alvor? 

«På generell basis kan jeg si at vi tar imot alle forslag og innspill. Ikke alt lar seg gjennomføre. Enkelte endringer, som det å legge om plen til blomstereng, må gjennomføres over tid»

 Samtidig er det en viktig forskjell på hva slags område som driftes.

«Først og fremst drifter Parkseksjonen et kulturlandskap og ikke et naturlandskap, selv om vi har utvalgte naturtyper på campusene.»

Forskjellen på kulturlandskap og naturlandskap er at ved sistnevte er det naturlige økosystemer som dominerer. Kulturlandskap brukes om områder der økosystemne er vesentlig endret og menneskelige innslag er godt synlige. 

Utvider langressområdene 

Han skriver videre at de jobber for at grøntarealene både skal være pene, og naturvennlige. 

«De ansatte i Parkseksjonen er erfarne fagpersoner på sine områder og jobber sammen for å få en fin balanse mellom de to.»

Skogen understreker at vedlikehold av universitetets grøntarealer er en kontinuerlig jobb, og at ekstremværet i det siste har vært en vekker.

«Vi fikk testet at de nye regnbedene ved Observatoriet fungerer. Videre gjelder det blant annet det å velge robuste planter tilpasset prognosen for klimaendringer med mer nedbør og vind, større skiftninger i temperatur og høyere sykdomspress på planter.»

Han bekrefter videre at de fortinnsvis tar i bruk norskproduserte planter, men at dette ikke alltid lar seg gjøre.

Over til gressplenene. Et tema som Universitas skrev om i slutten av mai, hvorpå biolog og generalsekretær for miljøvernorganiasasjonen Sabima, Christian Steel, mente at UiO burde sikte høyere og satse på mer langressområder.

– Dette er jo forringet natur, sa Steel til Universitas da vi ble med han på tur til en av UiOs grønne lunger.

Skogen skriver avslutningsvis at de nå har satt i gang en prosess for å bedre nettopp dette.

«Eng- og langressområdene er utvidet nå på ettersommeren, og vi jobber kontinuerlig med å vurdere omfang og aktuelle områder for å slippe opp gressplenen.»