NYFØDT DAG: Førti gram varm og pusete påskedrakt.
NYFØDT DAG: Førti gram varm og pusete påskedrakt.

Da Dag ble dagens

Vi fulgte en søt påskekylling fra han sprellet i en rugemaskin til han lå på en seng av basmatiris i SiO-kantina.

–⁠ For meg fungerer kyllinger mest som en slags kjøttmessig fyllmasse.

Steinar Solås Suvatne, statsvitenskapstudent ved UiO
SÅNN GJØR DU DET: Etter litt co2 gass, dekapitering, avblødning og nedfrysing, er Dag klar for litt nærkontakt med stekeplata i SiO-kantina.
SÅNN GJØR DU DET: Etter litt co2 gass, dekapitering, avblødning og nedfrysing, er Dag klar for litt nærkontakt med stekeplata i SiO-kantina.
SÅNN GJØR DU DET: Etter litt co2 gass, dekapitering, avblødning og nedfrysing, er Dag klar for litt nærkontakt med stekeplata i SiO-kantina.
SÅNN GJØR DU DET: Etter litt co2 gass, dekapitering, avblødning og nedfrysing, er Dag klar for litt nærkontakt med stekeplata i SiO-kantina.
SÅNN GJØR DU DET: Etter litt co2 gass, dekapitering, avblødning og nedfrysing, er Dag klar for litt nærkontakt med stekeplata i SiO-kantina.
SÅNN GJØR DU DET: Etter litt co2 gass, dekapitering, avblødning og nedfrysing, er Dag klar for litt nærkontakt med stekeplata i SiO-kantina.
DAGS BANE: Slik ser de ut. Restene av det som en gang var en myk, liten påskekylling.
DAGS BANE: Slik ser de ut. Restene av det som en gang var en myk, liten påskekylling.
PUBERTET: Dagene går, og Dag blir tenåring. Den knallgule pusedrakten har forsvunnet, og er erstattet av en røffere, offwhite variant. Her slukker han tørsten.
PUBERTET: Dagene går, og Dag blir tenåring. Den knallgule pusedrakten har forsvunnet, og er erstattet av en røffere, offwhite variant. Her slukker han tørsten.
KONSENTRASJON: Freddy Berglund, kokk i Frederikke-kaféen, gjør seg klar til å gå løs på fire stykk rosa kjøttstykker, formerly known as Dag. En Dagens-rett er i støpeskjeen.
KONSENTRASJON: Freddy Berglund, kokk i Frederikke-kaféen, gjør seg klar til å gå løs på fire stykk rosa kjøttstykker, formerly known as Dag. En Dagens-rett er i støpeskjeen.
FAST FOOD: Et kontinuerlig dryss av nyfødte kyllinger fyker gjennom sorteringsmaskinen. Eggeskall spruter, små pippiper klasker i gulvet. Her er Dag i fritt svev.
FAST FOOD: Et kontinuerlig dryss av nyfødte kyllinger fyker gjennom sorteringsmaskinen. Eggeskall spruter, små pippiper klasker i gulvet. Her er Dag i fritt svev.
FOSTER-BONANZA: 150 befruktede egg per brett, 32 brett per tralle, 15 traller på vent. Klekkeriet i Våler er en av Norges største fødestuer.
FOSTER-BONANZA: 150 befruktede egg per brett, 32 brett per tralle, 15 traller på vent. Klekkeriet i Våler er en av Norges største fødestuer.

–⁠ Ja, hva skal vi begynne med? Høna eller egget?

Bernt Snapa stusser litt over spørsmålet.

–⁠ Ja, det må jo værra egget det da.

Vi har altså kommet riktig. Kyllinglår i hoisin-saus, kyllingkaker med løksaus, kylling og brokkoli og ris. Jakten på opphavet til SiO-kantinenes kyllingretter har vært lang og bensinkrevende. Men her er vi, på Norturas kyllingklekkeri i Våler kommune, Hedmark.

Men vår historie begynner ikke her, vi må lenger tilbake. Nærmere bestemt til en iskald morgen i mars. Under stjerten på en høne, i et virvar av fjær og slim, skimtes noe hvitt. Et egg. Det lille, nyverpede kyllingfosteret der inne, la oss kalle det Dag, vet lite om hva livet vil bringe. Alt han kjenner er morens varme som trenger gjennom skall og plomme, og ned til det bankende, lille hjertet hans et sted der inne i kjernen.

Det de ikke vet er at idyllen skal bli kortvarig. Dag er ønsket et annet sted.

På klekkeriet har fabrikksjef Snapa sluppet oss inn i rommet hvor eggene desinfiseres før de tas inn i selve rugeriet. For å unngå at vi smitter de små med våre lumske studentsykdommer, er vi for anledningen kledd opp som romfarere. Som baketraller med boller på 7/11, står tralle etter tralle oppstilt, fullastet med befruktede egg. Snapa trekker ut et brett for å vise, det er tungt av 150 kyllingfostre in spe.

Fabrikkarbeidere triller trallene inn i hvert sitt lille rom og lukker dem inne bak tunge dører. Og i løpet av tre netter, i 37 hete varmegrader mens det ypperste innen belgisk elektronikk imiterer buken til Dags mamma, skjer det. Dag, som på dette tidspunktet er så stor at han fyller nesten hele egget, føler en plutselig trang til å hakke seg ut. Det siste han gjør før han kan spre de små gule vingene sine, er med all sin kraft å suge til seg den siste rest av eggeplommen som han har næret seg på gjennom sin tid i egget. Plopp! Den vil komme godt med i de neste timene.

– Å, vi selger massevis av kyllinger i studentkantinene. Bare i fjor solgte vi tretti tonn. Det er en très populaire rett.

Alain Clerambault er sjef for SiOs kantiner, og har som seg hør og bør et pragmatisk forhold til påskesymbol nummer én.

–⁠ For meg er kyllingen et dyr vi spiser. Jeg synes kalver er søte, kyllinger er det ikke, sier han.

Helt usentimentalt er imidlertid ikke Clerambaults forhold til de små gule. Som liten gutt på den franske landsbygda var han vitne til en del skjellsettende episoder.

–⁠ Nei, du vet. Jeg har sett eldre damer løpe etter kyllinger og prøve å kverke dem på alle mulige måter. Nå hadde jeg vært gammel nok til å takle det, men for et lite barn var ikke det noe særlig.

En, to og tre og klokka ni om morgenen åpnes dørene. Den som ikke er klekt nå, er ille ute. I et kaos av eggeskall og små kropper, piper 15 200 nyfødte kyllinger hjelpeløst. Men dette er ingen barselklubb. Fra mamma klekkerommet bærer det rett til neste stopp: Sorteringsmaskinen. Luften i rommet er tung, tenk hamsterbur møter råtten morkake.

–⁠ Det lukter litt, eh, spesielt her?

–⁠ Det gjør det. Du har nemlig enkelte egg som blir med inn i rugerommet, og som av forskjellige årsaker infiseres av bakterier. Kombinert med all varmen opparbeider det seg et skikkelig trykk inni eggene. Når det eksploderer, så snakker vi altså… Står man i nærheten da, kan man fort få et blått øye.

I sorteringsrommet skal altså detonerte og udetonerte eggegranater renskes ut, sammen med dødfødte kyllinger, eggeskall og andre uvedkommende. I kassene som står klare i den andre enden av det enorme maskineriet, er det nemlig ikke rom for annet enn sterke, velskapte überhohn.

Men om Dag kommer så langt, vet vi ikke ennå. Til tross for at han befinner seg på høyden av sitt påskeposterboy-stadie, må han først gjennom en heller uglamorøs berg- og dalbanetur.

Sammen med de 149 andre barselkameratene, veltes Dag ut av kassen og ned i en sjakt. Et brusende, gult teppe av krabater farer bortover samlebåndet i en forrykende fart. De små påskenøstene velter over kanten, kræsjlander i hverandre og rekker knapt å kjenne fast grunn under fjærene før de igjen skytes avgårde. Eggeskall spruter, vinger flakser og kyllinger spretter av båndet for så å klaske ned i gulvet. Hu hei hvor det går!

To damer roter rundt i kyllingene med vante plastikkhanskehender. Den ene av dem, en ung jente, huker tak i en av kyllingene, kaster et raskt blikk på den og setter den ned på samlebåndet. Kyllingen sjøsettes i et lite sekund, før den synker sammen, som om den ikke makter å bære sin egen vekt. Kyllingen snappes opp og forsvinner ned i en sjakt ved jentas høyre hånd.

–⁠ NOEN KYLLINGER ER LITT STUSSLIGE, ELLER DEFEKTE OM DU VIL.

Snapa roper for å overdøve maskinduren.

–⁠ DE KAN HA BEIN SOM IKKE FUNGERER, ELLER DE KAN VÆRE SYKE PÅ ANDRE MÅTER.

Ved siden av det store samlebåndet befinner det seg et lite minibånd, akkurat stort nok til å romme en kylling i bredden. Og der dukker altså kyllingen opp igjen. Like påskete og myk som alle de andre kyllingene, men kanskje noe mer pjusk og beskjeden, føres den uunngåelig mot det svarte hullet i enden av samlebåndet. Kyllingen forholder seg rolig. Kanskje har den innfunnet seg med plassen på påskekyllingers death row.

–⁠ Hva skjer med dem?

–⁠ NEI, ALTSÅ, DE BLIR AVLIVET OG SENDT TIL KOMPOSTERING SAMMEN MED KLEKKEAVFALLET. ETTER DET KAN DE BRUKES TIL SÅ MANGT. FETTET TIL DE LITT STØRRE DYRA KAN FOR EKSEMPEL BRUKES I KOSMETIKK.

Because you’re worth it. Vår egen lille påskemaskot, Dag, har imidlertid blitt funnet verdig for andre bruksområder, og drysses ned i en kasse full av kyllinger.

Nok en lastebiltur. Nå kommer den lille plommebiten i magen godt med, for Dag har ennå ikke fått smake sin første nebbfull kyllingfôr. Ferden går nedover Hedmarken, og sørover til Trøgstad i Østfold. Telehivet i de avsidesliggende veiene får de små kyllingkroppene til å hoppe. Hvor skal Dag hen nå?

Til kyllingprodusent Svend Saxe Frøshaug, viser det seg. Han har kjøpt Dag for kroner 4,80.

–⁠ Dem er så ferske når dem kommer, vet du. Av og til er det eggeskall igjen på dem.

Fra et vindu i kontrollrommet skuer vi utover kyllingene. De er syv dager gamle nå, og vagger rundt med tung stjert og brede bein – ikke helt ulikt små bleiebarn.

30 dager skal de tilbringe her, 18 kyllinger per kvadratmeter, hvor de ikke belemres med andre oppgaver enn å spise, flakse og sove. Ja, slaktekyllingenes slaraffenliv kan få selv studentlivet til å fremstå som et eneste langt gulag.

Det er her inne at Dag blir tenåring. For å overleve oppholdet, må han imidlertid holde seg langt unna vinduene.

–⁠ Dyra kan fort bli litt aggressive om det blir for lyst i rommet, forteller Frøshaug.

–⁠ Og da skjer det lett at de svake blir plukket på. Kyllinger er litt kannibalistiske. Du har hørt om hakkekyllinger? Det er kanskje noen døde der inne nå, sier han og myser inn gjennom vindusglasset.

For å redde dyrene fra hakkekyllingskjebnen, går Frøshaug sjekkrunder to ganger om dagen. Finner han noen som ser skrantne ut, er prosessen kort. Han fanger kyllinghalsen mellom hendene, og knekker bestemt til. Det har han lært på fjørfeskolen.

–⁠ Men det er ikke mange som stryker med her altså, beroliger han.

–⁠ Naturen er mye farligere. Her er det lav dødsrate, for tiden ligger den på rundt to prosent.

En gang hendte det at en kylling klarte å gjemme seg fra slaktebilen. Den hadde lagt seg bak en lem. Familien Frøshaug følte de ikke hadde noe annet valg enn å beholde den, og plasserte den i hønsehuset ved siden av låven. Der ble den og vokste seg stor, til den døde etter seks måneder.

–⁠ Hva døde den av da?

–⁠ Hah. Nei, den havnet i fryseren. Sånn er det på gården, vet du.

I ly av natten, på den 30. dagen, kjører en rekke lastebiler inn på tunet. Det er Dag de har kommet for å hente. Kyllingene, nesten voksne nå, befinner seg atter en gang stuet sammen i mørket av et lasteplan. Kanskje skal de på ferie?

Motoren stopper. Hva hender nå? Det Dag ikke vet er at gårdsplassen som lastebilsjåføren har rullet inn på, tilhører Nortura. Et av deres slakterier, for å være eksakt. Herfra er det bare én vei ut, og det er i frossen, plastikkinnpakket form.

Nå er det er natta for Dag.

–⁠ Når vi henter kyllingene hos produsenten, gjøres det når det er mørkt. Man bruker så lite lys som mulig, så de ikke skal kave seg opp og flakse, forteller Ellen Flø Skagen, infosjef i Nortura.

–⁠ Det er viktig at ting går rolig for seg, både for både dyras og kvalitetens del.

Ved ankomst til slakteriet plasseres Dag på et bånd, og føres sakte, men sikkert mot et avlukke. Med ett kjenner han at han blir han søvnig. Om det er tiden på døgnet, eller om det er noe annet det skyldes, rekker han ikke å tenke over.

Han mister bevisstheten.

–⁠ Vi har noen som står langs slaktelinja som sjekker at alle fuglene er ordentlig bedøvet. Det er veldig, veldig viktig for oss, sier Skagen.

Rakk det lille livet å passere i revy? Det vil vi aldri få vite. Alt vi vet er at CO2-gassen sannsynligvis gjorde jobben sin.

–⁠ Når kyllingene er ferdig sjekket, henges de opp etter beina. Så skjer det som heter dekapitering. Da kuttes hodet av, og kyllingene blør av, forklarer hun.

–⁠ Og når de er ferdig avblødd, sendes de videre til nedskjæring.

Blindern, noen dager senere. Freddy Berglund, kokk i Fredrikke-kantina, klasker en ferdigtint kyllingkropp ned på skjærefjøla.

Det er dagen da Dag skal bli Dagens.

STYKKEVIS OG DELT: Det knaser i bein idet Dag brekkes opp på langs.
STYKKEVIS OG DELT: Det knaser i bein idet Dag brekkes opp på langs.

Det knaser i bein idet Dag brekkes opp på langs. Bryst, lår og vinger separeres. Overflødige skinnslintrer skjæres av og blir liggende igjen. Kyllingblod ispedd smeltevann fra frossenposen avgir et lett sprut. Blod på båndopptakeren.

Og så, omtrent førti minutter senere, ligger han der ugjenkjennelig. På en seng av basmatiris, omfavnet av kantinens currysaus, er Dag fortsatt gjennomvarm etter oppholdet i ovnen. Takket være springing og baksing hos kyllingbonden, samt noen omhyggelig fremavlede egenskaper, bugner han av proteinrikt kjøtt. Snart skal Dag fylle munnen til en heldig student.

SISTE STOPP: Bit for bit forsvinner Dag ned i magesekken til Steinar Solås Suvatne, statsvitenskapstudent ved UiO. – Kyllinger er søte, men jeg vil heller spise dem enn å se på dem, sier han.
SISTE STOPP: Bit for bit forsvinner Dag ned i magesekken til Steinar Solås Suvatne, statsvitenskapstudent ved UiO. –⁠ Kyllinger er søte, men jeg vil heller spise dem enn å se på dem, sier han.

Påskemorgen slukker sorgen, heter det. Aldri har vel påskemorgen hatt en enklere jobb enn med Steinar Solås Suvatne, statsvitenskapstudent og fast kunde i Frederikke-kantina. Suvatne er sulten, og hva står på menyen? I jungelen av mattilbud var det dagens kyllingrett, eller Dag som vi også kjenner ham som, som fristet den unge studenten mest.

–⁠ Ja, Suvatne. Smaker det?

–⁠ Jo, altså nå smaker jo denne kyllingen veldig, veldig lite. Men det er også det som er så fint med kylling – den passer godt til så mange matretter. For meg fungerer den mest som en sånn, ehm, kjøttmessig fyllmasse.

–⁠ Også er det sunt da, legger han til mellom munnfullene.

Suvatne har vanligvis ikke råd til å kjøpe biff, så da blir det gjerne kylling i stedet. Kylling er studentenes biff, sier han.

–⁠ Men hva hvis jeg sier at den kyllingresten som ligger på tallerkenen din nå, en gang var en kjempesøt liten påskekylling ved navn Dag?

–⁠ Ha ha, nei – det bryr jeg meg ikke noe om. Det er jo snakk om et dyr, tross alt. Hadde det vært et søtt lite menneske ved navn Dag som lå her, så hadde jeg kanskje brydd meg.

Overfor Dag som ga sitt liv, eller sitt lår, for at Suvatne skulle bli mett, føler han ingen takknemlighet.

–⁠ Nei. Jeg gjør ikke det altså. Hvorfor skal jeg lyve? Det som er problemet med denne kyllingen – og Dag, dette kunne du tenkt litt på – er at den har trent litt for mye. Det er ganske mye sener og rot inni her. Men resten spiser jeg gladelig.