SV-jente på fulltid

Denne helgen ble Maria Bonita Igland klappet inn i SVs sentralstyre. Hun er psykologistudent på fulltid, men nå også leder for partiets kvinnepolitikk og -debatt. Med det ble hun den yngste utvalgslederen i SVs historie.

– Jeg vil si jeg er vokst opp i en relativt apolitisk familie, forteller Igland når Universitas møter henne i kantinen på Eilert Sundts hus på Blindern.

Som ungdom blir man allikevel eksponert for politikk og urettferdighet. Hennes første møte med feminisme kom når hun innså hvilket kroppspress unge jenter utsettes for gjennom målrettede kampanjer.

– Da jeg innså at noen tjener på at vi skal føles oss dårlige, ble det til slutt naturlig for meg å bli politisk aktiv, sier Igland.

Castro og Che Guevara

Igland er oppvokst i det hun selv betegner som Bergens østkant, med mor fra Argentina og far fra Norge. På spørsmål om hva som vekket hennes politiske engasjement trekker Igland frem korrespondanse med hennes venstreradikale onkel i Argentina, som sendte hyppige brev om hvordan ståa var.

Blant annet sendte han kopier av håndskrevne brev mellom Che Guevara og Fidel Castro, som han selv hadde anskaffet på et av hans mange besøk til Cuba. Introduksjonen til revolusjonsheltene på Cuba, sammen med nyheter fra inn- og utland, gjorde at Igland tidlig ble klar over verdens urettferdigheter.

Hun meldte seg inn i Bergen Sosialistisk Ungdom (SU) som femtenåring og har siden hatt flere verv i både SU og SV. Når hun forrige helg ble valgt inn i partiets øverste organ, var det en annen bergenser som takket for seg.

– Han har vært leder i hele min tid i partiet, så det var virkelig slutten på en epoke, forteller Igland om mangeårig partileder Audun Lysbakken.

Likevel er Igland glad for en kampklar ny partileder i Kirsti Bergstø. Som kvinnepolitisk leder er det nemlig ikke mangel på saker på agendaen. Igland trekker spesielt frem to saker hun håper får gjennomslag: en samtykkelov og fjerning av abortnemndene.

– Jeg mener disse sakene er kanskje de viktigste som gjenstår for kvinnekampen i Norge i dag, sier en bestemt Igland.

Savnet politikken

Igland flyttet til Oslo i 2018 og begynte på profesjonsstudiet i psykologi året etter. Med mål om å bli psykolog, forteller Igland at hun alltid har hatt en fascinasjon for faget.

– Det føles litt som å være IT-ansvarlig, bare at istedenfor å jobbe med datamaskiner, jobber man med menneskesinnet, forteller Igland om studiet.

Da hun begynte på studiet, tok hun først en pause fra politikken. Denne pausen varte derimot ikke lenge, og kort tid etter begynte hun å savne en arena der hun kunne få utløp for sitt politiske engasjement.

Resultatet ble en kombinasjon av begge. Til tross for travle uker peker Igland på flere fordeler med å forene akademia og politikk.

– Jeg tror egentlig ikke at det er noen som leser flere forskningsartikler og er mer oppdatert på fagfelt enn studenter. Når vi prøver å finne løsninger på samfunnets problemstillinger, er det derfor en stor fordel å kunne ta med ny forskning på møter, sier Igland.

Ja takk, begge deler?

Med en timeplan full av møter, seminarer og jobb, er Igland alltid på farta. På spørsmål om hun en dag planlegger å velge vei, er Igland klar på hva ambisjonen er.

– Jeg skal bli psykolog, svarer hun kontant.

Selv om endelig yrkesvalg er klart, håper Igland å kunne fortsette å engasjere seg i sakene hun brenner for.

– Jeg synes egentlig ikke noe om at folk skal ha som mål å bli politiker, bare for å bli det. Det viktigste er jo at folk er engasjert i samfunnet de bor i. Man skal ikke behøve å bli politiker for å kunne gjøre det.