Ja Linni, skru det gjerne litt opp!

«Faen», tenker jeg idet jeg åpner øynene. Det er lørdag formiddag, det lukter bakfyll i rommet og jeg har en dunkende hodepine. Kvelden før hadde det vært Linni-konsert på Rockefeller.

Var det verdt det?

Da jeg gikk opp «bakken» til Rockefeller var det overraskende lite støy å høre fra salen, enda jeg hadde ventet helt til konsertstart med å komme. Hadde jeg tatt feil tidspunkt? På toppen så jeg, forvirrende nok, helt sinnssykt mange mennesker, ordentlige folk med gode manerer, og alle holdt kjeft? Var ikke dette en rap-konsert?

En jeg kjente i publikum kunne fortelle meg at Lars Bond fra Gæste Gutter hadde gjort et utrolig ineffektivt oppvarmingssett, noe som gjenspeilet seg i det altfor lave lydnivået i salen. 

Yo-Guttenes fremste soloartist Linni kom omsider på scenen til stor jubel, og gikk rett inn i tre sanger uten introduksjon. Sangene var fra hans nyeste album Søvngjenger, og det var tydelig på publikum at skiven ennå ikke var innøvd. Frem til da virket det som at Linni var ute etter å vise seg frem som det rap-talentet han er, og han lignet litt på Cezinando der han stod bøyd over mikrofonen. Dessverre skal det litt mer til for å være på Oslo-sønnens nivå, og når miksen ikke får frem vokalen din og du ikke synger refrengene dine, når du ikke opp.

Foran meg begynte tre gutter å miste fokus og snudde etter hvert ryggen fullstendig til scenen. “Skal vi skru opp temperaturen littegrane eller?” Rapperens spørsmål ble møtt med utålmodig jubel, det virket som at det faktisk var viktig å skru opp temperaturen om han ønsket å holde på publikumet.

Halvveis gjennom «Vannfall» var det noe mer energi å spore på gulvet, men da B-boy Myhre dukket opp for å fremføre sitt vers virket det som om at publikum var glade for å se et nytt fjes. «Klappe», «Nightridah» og «Løp tjommi løp» kom på rullebånd etter at temperaturen hadde blitt varslet hevet enda en gang. Rundt meg begynte stadig flere å bli løsere på beina, og når den røffe synth-melodien på Daywalkah begynte å dure, var Rockefeller for alvor en klubbscene. Bassen var å kjenne i fingrene og det virket som om teknikerne først da innså at

de kunne ta i bruk lysene på scenen. Endelig ble det trangt på dansegulvet og jeg angret for første gang å ikke ha hengt fra meg jakken i garderoben.

Da stemningen nærmet seg sitt høyeste var det overraskende å høre Linni spørre en

fjerde gang: – Går det fint om jeg bare skrur enda litt mer opp, eller? Jubelen sto i taket.

«Slagsmål» vekket en bergensers minner om Sushi og Kobes voldeligste låter, og moshpitter

ble så smått dannet litt til høyre for meg. De fikk dessverre aldri utspilt seg. Etter “Internasjonal” stoppet musikken, Linni takket for seg og konserten var over.

På veien ut til Mariboes gate var jeg skuffet over at festen ikke fortsatte – for det var

virkelig en fest de siste tjue minuttene. Jeg er egentlig mest glad i samarbeidene med Neste

Planet, men Linni briljerte med dunkende bass når publikum endelig var klare til å danse.

Jeg tviler på at jeg er den eneste som ville si til rapperen: Ja, du kan gjerne skru opp

temperaturen, kanskje faktisk med en gang?