Musikk som nøster opp frynser

Åpningslåta på EP-en, en over åtte minutter lang låt med navnet Ny person, begynner rytmisk og drømmende med en klar trompetsolo over drivende trommer. Melodiene er smått melankolske, før det slår over i mer upbeat og bestemte trommer og trompetstøt. Det er tight. Gitar- og bassmelodiene lusker seg fremover. 

Så begynner vokalist Hanna Elisabeth Ziertz å synge med en drømmende, moll melodi, før hun skifter til desperate rop i refrenget. Teksten i låta handler om å tørre å ta plass og vise hvem man er selv om det er skummelt og selv om man kanskje føler seg usynlig. Ungt og sårt om å finne seg selv. 

«Drømmer jeg?» er også flytende i versene før den bygger seg opp og blir mer rocka og bestemt i refrengene. Her går trompeten som en kanon gjennom sangen. Det er imponerende i det sarte og rå lydbildet. Teksten er også nydelig poetisk med strofer som «Utenfor kroppen min// Drømmer min egen virkelighet» og «Min egen sjel en fremmed// En skygge av et spøkelse». 

Så kommer en kort, rocka låt med enda mer kraft. I Prøvekanin får vi servert mørke, grumsete gitarriff og drivende trommer. Bandet har fortalt at de er inspirert av Razika, og det merkes tydelig i denne sangen. Vokalist Hanna skifter mellom å formidle en tett og rask tekst i versene og det tydelige budskapet «Vi´sje være din prøvekanin» i refrenget. Her er det krutt. Perfekt å lytte til om du nettopp har blitt knust av en eller annen utnyttende drittsekk. 

Låta Anonym lar oss for en liten stund lande i et flytende landskap før denne også tar av og blir mer rocka. Låta skifter mellom flytende, drømmende partier med trompet og en stødig vokal som synger om å være anonym og det sårbare behovet for nærhet til frekkere partier med gitarriff og en mørkere, mer bestemt stemme. 

Siste låt på EP-en skiller seg ut som roligere og enda mer sart enn de andre låtene. Bedrager er en vakker, vuggende låt om tro og tvil på seg selv. Selvransakende og ærlige strofer som «Jeg er min største fiende» og i refrenget «Er jeg noe mer enn en bedrager i et skuespill» treffer fint. Jeg vil høre den igjen og igjen. 

Alt i alt er Vepsestikks nye EP en melankolsk og drømmende samling låter om å prøve å finne sin plass som ung voksen, eller kanskje som menneske i alle aldre. Den har et rikt lydbilde. Blandingen mellom melodisk jazz og rå rock sammen med trompet og sårbare tekster skaper et veldig særegent og spennende uttrykk som jeg gleder meg til å høre mer av. Ikke minst passer sangene perfekt på en kald og våt høstdag hvor man trenger nær, gjenkjennelig, men rå musikk til å nøste opp i egne frynser.