Fengende, men generisk
Benji & Banden har visstnok blitt fôret opp på skandinavisk og britisk rock. Det er ikke vanskelig å forstå.
Sang: Til jeg dør
Hvem: Benji & Banden
Sjanger: Indierock
Plateselskap: Jansen Records
Med sin skarpe, nærmest skjærende leadgitar, lagt over en solid, skranglete rytmegitar, vek- ker de assosiasjoner til en mengde alternativ rock-artister fra 70- og 80-årene.
Hva gjelder «Til jeg dør» går assosiasjonene kanskje til Televisions «Marquee Moon» (riktignok en litt raskere og en god del kortere «Marquee Moon»).
Samtidig leder tankene hen til norsk samtidsrock, for eksempel John Olav Nilsen eller Brenn. Og likesom sistnevnte har Benji & Banden virkelig et talent for dynamikk. Samspillet mellom samtlige av instrumentene funker fjell.
Problemet deres ligger nok i at de ligner for mye på annen musikk. De har ikke opparbeidet seg noen individuell stil, noe særegent uttrykk. Hvorfor skal man høre på dem istedenfor Television eller Brenn? Men unggutta har potensial, så det er med spente øyne jeg ser på dem fremover.