Drømmer, sorg og forsoning

Allerede fra første spor, "Forever", får man en smakebit av Benedikts mer folkrock-inspirerte tone - hele tiden ledsaget av melankolien, og båret fram av Hans Olav Settems myke og forsiktige vokal. Bendikt har blitt omtalt som både en gruppe og et band, men det har også vært snakk om å kalle dem for et lite orkester, noe man forstår godt når man lytter til denne låten.

Neste sang, “2017”, er intet unntak fra regelen om melankoli, og er dessuten et av albumets høydepunkter. Nok en gang med Settems vakre røst, er teksten noe mer forløsende og optimistisk enn den første: “I think I just grew away from a few of your uglier sides. But when I look back, I know you were tired, I know you were tired”. Vokalharmoniene er svært gode her – du blir dratt inn av det gode samspillet. Vandrer du rundt på campus med et par gode hodetelefoner, forestiller du deg lange sommerdager uten mål og mæle. Bare vent, snart er eksamen ferdig.

I «One Day at a Time», har de fått opp tempoet. På én og samme tid er dette en oppløftende og nedstemmende sang, med lyse og mørke stemninger flettet om hverandre. Kanskje er det ikke så trist lenger? Men om man ikke er trist, er man heller sint, eller har man begynt å gi faen? «Your taste for hatred is blowing my mind», synger Settem, mens celloen spiller lange toner med det vakre og sammensatte lydbildet i bakgrunnen.

Det andre høydepunktet i Why are you dreaming? er «All Things End», og uavhengig av hva tittelen sier, stopper ikke min begeistring for denne låten ­– den blir snarere større og mektigere for hver gang jeg lytter. Her får jeg litt «Fireflies» av Owl City-vibber, med den lekne melodien og Hans Olavs forsiktige, nesten barnlige røst, med den humoristiske, men sørgelige teksten: «I clean my face to calm my nerves, I hold my breath and swear I’m gonna change, then the feeling fades».

Låten etterfølges av «Blood Moon». En akustisk gitar spiller, og den forsiktige og dype vokalen, typisk for Settem, synger tett inn i mikrofonen: “I’m in a crowded corner by the kitchen sink, and people start to notice, I haven’t touched my drink”. Et klisjéfylt bilde. Likevel fungerer det: Man tenker på Elliott Smith og får lyst til å være 15 år gammel igjen.

Albumets siste låt, “How Did I Wind Up Here?”, er sår og nedstemt. Den deprimerende stemningen går godt til den akustiske gitaren og den tilbaketrukne vokalen. Her får teksten leve fritt. Det spilles på noe jeg antar er en pedal steel-gitar, lange ekkoer blir liggende og flyte inni hodet på deg.

Igjen kommer det mørke og det lyse på én og samme tid, og denne kombinasjonen får de ofte til svært godt – men, dessverre, ikke alltid. Er det noe man skal pirke på, er det derfor mengden av sanger. Man får nemlig følelsen av at noen av låtene rett og slett er overflødige. “Now That I Know You” og “Lost and Safe” er eksempler på det.

“Lost and Safe” har eksperimentelle deler som fungerer godt med de dyktige musikerne, men som viser seg å bli for mye av det gode. Starten er innbydende, og skaper en mørk og drømmeaktig stemning, med cello, synth og vokal som høres ut som alver som synger i en dyp skog. Men når de bryter opp og går over til en enda mer synth-tung del i det siste minuttet, snur jeg meg i misnøye. Settem burde ikke synge så dypt som han gjør i “Now That I Know You”, og som et resultat blir det en sang som ikke passer inn i albumets helhet, med den litt keitete teksten i tillegg.

Likevel gir noen strofer i albumet mange assosiasjoner, og kanskje er det nettopp det litt vonde i noen av dem som griper meg sterkest. Her får det enkle, men sårbare i vår relasjon til andre mennesker stå sterkt. Det som hever opplevelsen for denne anmelderen, er derfor de velskrevne tekstene, og Settems forsiktige, sårbare stemme, hele tiden som en pådriver av tekstens innhold. Det melankolske og uforløste blir det ledende i albumet, og følelsen blir sterkere og sterkere for hver gang du lytter.