En studie av drikkelekers destruktive effekt

Fremmede hender

Forfatter: Bendik Midtbø Ødegaard

Sjanger: Lyrikk

Forlag: Tiden

Bendik Midtbø Ødegaard debuterer med en diktsamling full av grenseoverskridelser og ubehageligheter. Til tider glimter den til med humor, ømhet og smerte, men Midtbø Ødegaard kvier seg for å utforske noe mørkere enn tvungen analsex – den mannlige syke.

Fremmede hender er en moderne og giftig kjærlighets(?)historie, der sjalusien fortærer kjærligheten. Dikterjeget får seg kjæreste. Hun er en sånn kul kjæreste, liksom. En dame som liker fotball og har sett Star Wars, og begått den verste av alle synder: å ha hatt sex med andre – før hun møtte jeg-personen. Diktsamlingen utforsker “retroaktiv sjalusi”, en besettelse med partners romantiske og/eller seksuelle fortid.

For dikter-jeget starter sjalusiens langsomme fortæring i en situasjon de fleste som har vært uheldige nok til å ha hatt fadderuke har sittet i: drikkeleken “jeg har aldri”. Under leken kommer det frem at hovedpersonens nye kjæreste har eksistert i denne verden før ham, og har litt av hvert skjult i sin seksuelle fortid. De fremmede hendene fra kjærestens fortid griper tak i hovedpersonens fantasi og begynner å hjemsøke forholdet.

Diktene setter ord på en smerte eller følelse mange nok har kjent på, men kanskje ikke uttrykt i frykt for å bli stemplet som den “gærne”. Tematikken treffer noe i en samtid der dating føles som et endeløst spill og frigjøring trumfer alt. Bitterheten overfor partneren og den desperate søken etter løsningen på problemet skildres med humor og ømhet. Diktene skinner best når de er vittige og snertne, som her:

“Det er en antologi / med flere up and coming / bidragsytere / jeg stadig vender tilbake til / den heter / fitta di”

Han viser at han har evnen til å skrive dikt som treffer noe i tidens ånd, men den velkjente, fragmenterte formen gjør at helheten glir over i det flyktige, få av passasjene fester seg på membranen og få konvensjoner brytes, tematikken til tross.

Ødegaard våger å røre ved det groteske, å utforske hvor langt det er mulig tøye strikken i et forhold. Strikken tøyes til tider så langt at det blir ubehagelig å lese, uten at det nødvendigvis er en negativ ting. Sjalusien, som får liv i denne boken, forblir derimot en flat karakter uten særlig dybde. Hovedkarakteren besettes av den, men hva som egentlig skjuler seg i avgrunnen utover grenseoverskridende adferd røres lite ved. Sjalusien spinner ut av kontroll, men resultatet blir repetitivt og etter hvert kjedelig. Vi har forstått at alt hovedpersonen tenker på er fremmed pikk i kjærestens fitte, thank you very much.

Midtbø Ødegaard beveger seg i utkanten av et mørke jeg håper han våger seg lenger inn i ved en senere anledning.