Hvem passer egentlig på sensor?

Nok en gang har den udødelige kampen om å innføre obligatorisk tilbakemelding på skriftlig eksamen blusset opp igjen. [To av tre studenter krever nå grundigere tilbakemelding](1) enn bare en bokstavkarakter på sine eksamensoppgaver, skriver forrige ukes Universitas. Studentlederne kaster seg på bølgen, både NSO og Studentparlamentet ved UiO lovpriser kravet.

Institusjonene er fremdeles rigide og har i det store og det hele møtt saken med en iskald skulder. Prorektor ved UiO, Ragnhild Hennum, mener tidligere prøveforsøk ikke har slått an og prorektor Nina Waaler ved HiOA frykter sløsing med ressurser. I tillegg til å framstå som direkte uvitende virker det som om prorektorene ikke er klar over sitt eget beste.

Studentene vil som kjent kunne øke sitt læringsutbytte. Men man trenger ikke å reflektere altfor lenge før man ser at en innføring av obligatorisk tilbakemelding på eksamen også vil gi positive ringvirkninger i hele akademia.

Motstanden mot obligatorisk skriftlig tilbakemelding handler primært om økt arbeidspress hos ganske opptatte og høytlønnede personer. Særlig fordi et mindretall i dag ber om begrunnelse på eksamenskarakteren oppfattes en obligatorisk innføring som bortkastet arbeid. Men prøveordningen ved Institutt for Lærerutdanning og Skoleforskning ved UiO, som Universitas skriver om i dag, [slår hull på bekymringene.](2) Da alle studenter fikk tilbakemelding ble sensurarbeidet mindre – både for administrativt ansatte og sensorene. I 2010 gjennomførte Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiO en liknende ordning i utvalgte emner. Konklusjonen: Sensorer og emneansvarlige var storfornøyde.

Ved å gjøre skriftlig tilbakemelding obligatorisk slipper man uforutsigbarheten ved at noen få studenter i ettertid ber om begrunnelse, og den allerede arbeidstrøtte professoren unngår å måtte grave fram oppgaver fra arkivet for å gå over dem på nytt. Kvaliteten på begrunnelsen vil naturligvis også heves når den skrives samtidig med eksamenssensuren og ikke flere uker etterpå.

Videre tyder mye på at dagens sensurering er for slapp, noe også Kunnskapsdepartementet har påpekt. Tall fra 2015 slår fast at ti prosent av dem som klager ved UiO går opp eller ned to karakterer eller mer. 50 prosent som klager får endret karakter. Undertegnede gikk selv fra D til A i et HF-emne. Det er selvsagt god stemning når det går bra, men dagens system oppfordrer studentene til å spille sjokkartet karakterbingo.

Studentenes krav vil derfor utgjøre en kontrollmekanisme på dvask sensur. Når sensor tvinges til å begrunne hvorfor karakteren er slik som den er, settes magefølelsen i sammenheng med fagets objektive læringsmål. Dermed tas karaktersettingen mindre på slump og mindre påvirket av sensorens personlige kjepphester. Med andre ord: Karaktersettingen skjerpes.

Samtidig bør professorene som frykter undervisningsrelatert ekstraarbeid ta en runde med seg selv. Takker du ja til en stilling hvor du misliker halvparten av arbeidsinnholdet, bør du vurdere å bytte jobb. Og hvis det å skrive noen linjer med tilbakemelding krever såpass mye av deg, er du antakelig ikke grundig nok i vurderingene fra før.

Ikke minst ligger det et normativt element bak kravet som stilles år etter år. Det handler rett og slett om å ta studentene på alvor. For oss er ikke en eksamensoppgave bare fire timers arbeid – det er manifesteringen av et helt kurs. Ingen er tjent med at et semesters arbeid overlates til tilfeldigheter.