Nyansert om en fars selvmord
Marie Kinges debutbok viser at også de vanskelige oppvekstene kan romme kjærlighet, humor og varme.
«Første gangen jeg fant ham død, var på en helt vanlig onsdag». Med denne urovekkende usentimentale åpningen setter Marie Kinge tonen for en debutroman som med sine såre, nyanserte barndomsskildringer fremstår både reflektert og personlig. Med et relativt nøkternt språk maler hun et bilde av en Oslo-oppvekst full av kaniner, solo-is og krabbefisking på hytta – og en far hun plutselig finner utslått på gulvet med morfinen susende i systemet.
Faren til Mira jobber som veterinær og har egen klinikk i kjelleren. Han selvmedisinerer mot «vond rygg» og et kanskje enda vondere indre. Når et barn forholder seg til en voksen som ikke evner å ta ansvar for egne følelser, innebærer det ofte at rollene byttes om. Kinge skildrer barn som lærer seg å møte sin fars utbrudd vekselsvis med humor og varhet for å takle en turbulent hverdag: «Teo og jeg ser på hverandre og kveler smil, det er flaut at han sier sånn foran oss, han har mistet kontrollen, han driter seg ut, han skulle litt ønske vi ikke var blitt født, men her står vi jo, hva skal vi gjøre med den informasjonen, egentlig».
De distanserte og kompetente handlemåtene til Mira i passasjene som beskriver farens utskeielser får det i første omgang til å se ut som at hun takler livsbetingelsene sine godt. Utover i boken viser forfatteren imidlertid at når hun blir ekspert på å håndtere farens følelser, mister hun kontakten med sine egne: «Jeg kjenner hjernen min gjøre det igjen, urverket der inne skrur seg til sånn at jeg nesten ikke kjenner noen ting. Klikk, sier det, og jeg husker nesten ikke hva jeg heter engang».
Skildringen av far-datterforholdet er mangefasettert, den er også preget av en nærmest grenseoverskridende nærhet. Relasjonen rommer åpenhet rundt stringtruser og kjærester, og høytidelig feiring av Miras første menstruasjon. I boken møter vi et tøft barn som er trygg nok til å være nesevis, men også så redd at hun «slår følelsene av» hvis hun tror hun står i fare for å bli forlatt. Beskrivelsene av det motsetningsfylte, både i relasjonene og i hovedkarakteren selv er kanskje bokens største styrke.
Det paradoksale ved Mira kommer spesielt godt frem idet hun entrer tenårene. Hun skal være først ute med alt, kan nesten ikke vente med å få mensen, «tøffer seg» hele tiden og er med i den såkalte «fittnessklubben» som er en jentegjeng som lager systemer over hvor mange ganger de får orgasmer og onanerer. Det er noe sterkt og vitalt over utprøvingen, men den oppglødde grensesprengingen glir rett som det er over i selvdestruktivitet når hun nærmer seg livet som ung voksen.
Når Kinge tar oss med gjennom barndommen til Mira er det med en tydelig bevissthet rundt hvordan ettertidens hendelser farger oppfattelsen av fortiden. Etter de første psykologtimene forstår Mira at nåtidens briller uunngåelig vil prege hennes blikk på egen barndom: «Verden blir en annen, eller jeg blir en annen som ser på barndommen, foreldrene, huset. Jeg må dele meg i to, den ene står i døra og ser inn i huset, den andre står midt i stua sammen med de andre.».
Farens selvmord er bokens katalysator, det er det som setter i gang de tilbakeskuende betraktningene til jeg-personen. Men forfatteren lar som regel den voksne Miras reflekterende stemme være fraværende i de fleste av barndomsscenene. Forfatteren lar situasjonene tale for seg selv. Samtidig merker man ofte at nåtidig følelse, både bitterhet og varme, siver igjennom og farger situasjonene som beskrives fra barnets perspektiv.
Boka til Kinge inneholder mange fine barndomsminner med innslag av sydenferier, solbrenthet, naturopplevelser, videreføring av livsvisdom og humor – ting vi ser på som naturlige deler av en lykkelig oppvekst. Det som gjør boken hennes viktig, er at hun viser hvordan slike erindringer kan leve side om side med minner om hjelpeløshet og forlatthet, kvasifunksjonelle foreldre og en suicidal far.