Fra bomberom til ballett

Piruetter, passé og ports de bras. Anna Simonova (16) og Ailin Cheliktash (16) beveger seg sømløst over parketten med fokuserte blikk. Hver fingerspiss skal være i riktig posisjon når ballettdanserne trener.

«Assamblé, assamblé», sier ballettlæreren.

Siden Simonova var tolv år, har hun perfeksjonert hver eneste piruett og grunnposisjon med ett mål for øyet: å bli en profesjonell ballerina. Cheliktash har gått på ballettskole siden hun var ti år. Jentene har danset på Kunsthøgskolen i Oslo i syvende etasje siden september 2022.

De møttes først høsten før krigen brøt ut, da de begge begynte på den nasjonale ballettskolen i Kyiv i Ukraina. 23. februar 2022 var en helt vanlig dag på skolen for Simonova.

Men moren hennes ville at hun skulle komme hjem tidlig den ettermiddagen, for hun var bekymret for hva som skulle skje dagen etter. De hadde snakket om at de skulle dra hjem til Odessa, hvor de kommer fra, men hun hadde ballettime dagen etter, 24. februar.

De bestemte seg derfor for å bli i Kyiv.

Mellom soverom og bomberom

Den natten gikk Russland til angrep på Ukraina, og alt endret seg.

– Klokken tre om morgenen vekket mamma meg og sa at krigen hadde startet. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre fordi trafikken ut av byen allerede var kaotisk, sier Simonova. Leiligheten deres lå rett ved en militærbase. De var omringet av krigen, og hørte stadig bomberegnet.

De oppholdt seg i leiligheten i fem dager, bare de to. I begynnelsen var ikke Simonova redd, kun preget av sjokk.

– Vi brukte de første dagene på å løpe fra leiligheten til bomberommene og opp igjen. Man løper til bomberommene og ber om å overleve, jeg var bekymret for mamma, for hun måtte bære så mye vann, sier hun.

De snakket stadig med pappaen til Simonova. Han jobber i Norge.

– Pappa hadde det verre enn mamma og meg, for han visste jo ikke hva som skjedde med oss. Han ringte oss hele tiden. Simonovas pappa fikk hjelp av kolleger for å hente Simonova og moren.

De kom seg til Polen, og ble hentet av farens kollega Jakob der nede. Nå er hele familien samlet i en leilighet i Oslo, hvor møblene er donert til dem.

– Nå er pappa veldig bekymret for oss. Han ringer meg hvis jeg går rundt i byen. Han var allerede litt engstelig for oss, men jeg kan ikke se for meg hvordan han hadde det da.

«Det er krig»

På den andre siden av Kyiv blir Cheliktash vekket av sin mor. «Det er krig», sa hun i nattetimene. I samme leilighet sov pappaen, storebroren, bestemoren og tanten, samt deres to katter.

De måtte flykte, og søkte trygghet på kontoret til faren, en lang og farlig kjøretur unna. Klær, sko og hverdag ble igjen. Kattene, vann og pass ble med. Der sov de på madrasser i to uker.

For Cheliktash ble fluktruten annerledes enn Simonovas, og en hun måtte ta helt alene.

– Foreldrene mine måtte bli i Kyiv på grunn av jobb og min bestemor. Jeg ville bli med dem, men familien min sa at jeg måtte dra. Cheliktash begynner å gråte.

Heldigvis er familien hennes trygg, og det har roet seg i områdene. Men hun kjenner på et dypt savn.

– Jeg savner hjemmet mitt så mye. Jeg savner foreldrene mine og min storebror, sier hun.

Det var Cheliktash sin danselærer som hjalp henne ut av det krigsherjede hjemlandet. Danselæreren kunne hjelpe henne og de andre elevene med å finne en skole de kunne danse på i Europa.

De reiste først til Bratislava, så til Tyskland i noen måneder. Hun kom til Oslo i fjor sommer. Læreren hennes sendte henne til Oslo fordi Simonova allerede var her.

Jentene tar hverandres hender.

– Nå kjenner jeg familien til Simonova, sier Cheliktash, og de ser bort på hverandre.

Kjærlighet for dansen

Danselæreren og programansvarlig for BA klassisk ballett Tim Almaas har fulgt dansestudentene tett helt siden de kom til Norge. Han legger armen rundt Cheliktash når hun snakker om flukten fra Ukraina.

Da Simonova kom til Kunsthøgskolen i mars, visste ikke Almaas og lærerstaben hva de skulle gjøre, annet enn å ta dem inn i varmen.

– Vi kunne ikke bry oss om hva som skulle skje, det eneste vi visste der og da var at jentene skulle bli her og studere hos oss, sier Almaas.

Nå ser han på dem som studenter og en en del av flokken. Det viktigste skolen kan hjelpe med, er etter hans mening at de får danse ballett. Det er gleden ved dansen man holder fast i.

– Kjærligheten og driften for dans er den samme enten man er i Ukraina, Oslo eller Bratislava. Jeg visste at det for dem ville være veldig viktig å få fortsette å danse.

Da Simonova kom til Oslo, hadde hun et lite opphold fra balletten. Så satte hun føttene på parketten på kunsthøgskolen.

– Da jeg fikk startet igjen, kjente jeg hvor mye kroppen min trengte det, sier Simonova.

Det hverdagslige

– Du husker hjembyen din, der du har vokst opp? Der gata di, huset ditt og skolen din er. Se for deg at du plutselig er et helt annet sted. Noen ganger våkner jeg, og klarer ikke helt forstå det. Hvorfor er jeg egentlig er?

20. mars i fjor flyktet Mykhailo Karpiuk (20) fra sin hjemby Zhytomyr i Ukraina. Han var på flukt alene i tre dager, før han til slutt kom seg på et fly fra Budapest til Oslo.

– Jeg måtte flykte fordi det ikke var trygt. Missiler falt nær der jeg bodde, de ødela sykehusene i byen og skolen der min yngre bror gikk.

Da krigen brøt ut og han flyttet til Norge, endret minnene av hjembyen seg. Selv de banale og hverdagslige minnene har blitt farget av krigen.

– Da jeg var liten, måtte vi kjøre et stykke for å besøke familien vår i Kyiv. Vi stoppet alltid på den samme bensinstasjonen for å ta pause. Under den første måneden av okkupasjonen skjedde det en stor massakre akkurat der vi pleide å stoppe for å drikke kaffe.

Ikke en eneste venn

Nå studerer Karpiuk datateknologi ved Kristiania. Han prøver samtidig å følge timene på universitetet i Kyiv, der han var midt i en økonomigrad. Han er takknemlig for at han får studere i Norge, men synes det sosiale er vanskelig.

– Jeg er veldig glad for at jeg får studere i Norge, fordi Norge er et fint land, og kvaliteten på studiene er så bra. Det er en god mulighet for meg til å starte livet mitt på nytt.

– Men så har jeg bodd her i ett år nå, og har ennå ikke fått en eneste venn.

Karpiuks familie er igjen i Ukraina fordi de har hus der de må ta vare på. De må også passe på Karpiuks besteforeldre og kattene og hundene. Karpiuk er i Norge helt alene.

Det er roligere i Zhytomyr nå, der familien hans fremdeles bor. Men han er stadig bekymret.

Hjembyen ødelegges

To dager før Karpiuk kom til Norge, landet Diana Kryvenko (20) i Oslo. Hun flyktet fra Butsja, en av forstadsbyene til Kyiv. Butsja var under russisk okkupasjon de første ukene etter krigen brøt ut. Ifølge lokale myndigheter i Butsja ble 458 sivile kropper funnet etter at russerne trakk seg tilbake 31. mars i fjor.

– Jeg bor i en gate som heter Jablunska, det er hovedgaten i Butsja. Rett overfor barndomshjemmet mitt satte russerne opp sin hovedbase. Det var tanks overalt.

Kryvenkos mor, far og lillesøster ble igjen i Butsja etter at ukrainerne frigjorde byen i April. Kryvenko flyktet. Det var vondt å forlate familien. For henne er ikke lenger hjembyen den samme. Alt endret seg etter 24. februar, og vil aldri bli hva den var.

– Det er smertefullt å se at hjembyen min blir ødelagt, og vite at den aldri kommer til å bli den samme igjen. Det de russiske soldatene gjorde mot byen min, er umenneskelig. De voldtok kvinner og drepte barn. Ting kan ikke bli det samme igjen etter det.

Etter frigjøringen har situasjonen i Butsja roet seg, men Kryvenko forteller at familien og hjembyen fremdeles sliter med strømforsyning, arbeidsledighet og høye priser.

Men det er vanskelig å være alene i Norge, sier Kryvenko. Heller ikke for henne har det vært lett å etablere vennskap på universitetet. Nå tar hun norskkurset ved UiO.

I Kyiv studerte Kryvenko oversettelse. Før ville hun jobbe i forlagsbransjen. Nå vil hun jobbe som oversetter for militæret i Ukraina. Hun håper å komme tilbake en dag, men er nå i Norge.

– De første to månedene gikk jeg ikke ut, for jeg var ofte redd. Ting hadde nok vært lettere om jeg hadde fått noen norske venner.