Flere kvinner på pensum er et produktivt kunnskaps- og likestillingstiltak

Søndag 11. april skrev lektorstudent Anine Norén [et innlegg i Universitas](aa) der hun mener at tiltak for å få flere kvinner på pensum er misforstått likestilling. Det er Norén selv som misforstår her. Det er ikke slik at målet skal være å øke andelen kvinnelige pensumbidrag kun i likestillingens navn. Det er ingen motsetning å være for flere kvinner på pensum og det å være for «pensum som er relevant, aktuelt og godt skrevet», som Norén selv skriver.

Høsten 2020 jobbet historieprofessor Eirinn Larsen og jeg med en innholdsanalyse av pensumet på historieutdanningen ved UiO med nettopp et blikk for pensumforfatteres kjønn. Som Norén skriver, burde vi kanskje ha tillitt til at slike vurderinger blir gjort før vi kaster oss ut i lesingen, men virkeligheten er en annen.

Med historiefaget som eksempel burde vi ha en bevisstgjøring omkring at pensumet studentene leser, kun unntaksvis er skrevet av kvinner. Av totalt 77 gjennomgåtte kurs, hvorav 63 valgfrie og 14 obligatoriske, var det kun 9 som tilbød studentene et likestilt pensum eller flertall av kvinnelige forfattere; 6 var valgfrie og 3 var obligatoriske.

Mostanden mot forsøk på å øke representasjonen av kvinner, om det være seg i politikk, næringsliv, i akademia eller i pensum, er ikke ny. Det som er nytt, er resultatene fra studien vår. I historieutdanningen ved UiO er det faktisk slik at i tre av fire av tilfellene er det menn som har forfattet bidragene som historiestudentene leser. Når vi legger dette sammen med tallene presentert over, ser vi at det bare unntaksvis er slik at historiestudentene får lest forskning forfattet av kvinner.

Venstrealliansen: «Kvinner er ikke underrepresentert på pensumlistene fordi de skriver dårligere»

Generelt var det flere kvinner enn menn i høyere utdanning allerede fra begynnelsen av 1980-tallet. På 1990-tallet inntok kvinnene alle av historiefagets spesialiseringer. Samtidig blir kvinners bidrag til faget ikke fullt benyttet i den utdanningen som gis på universitetet. Dette handler om at representasjonen av kvinner i faget som helhet uteblir.

Dette gjelder også i andelen vitenskapelige ansatte. Kvinner utgjør i dag kun 25 prosent av de fast ansatte historieprofessorene ved UiO: 5 av 20. Så når Norén påstår at det vil «være naturlig å anta at andelen kvinner på pensum vil øke i samsvar med at flere kvinner tar høyere utdannelse og starter arbeid innenfor akademia», så har hun faktisk ikke belegg for dette. I alle fall ikke når det gjelder historieutdanningen ved UiO.

Norén stiller seg undrende til om det er noen som faktisk søker seg til studier på bakgrunn av hvem som står bak pensumet, og jeg er enig i dette. Samtidig tror jeg det er et viktig poeng med rollemodeller. Studien «Historie – et guttefag? En undersøkelse av kjønnsubalansen ved Seksjon for historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo» fra Arbeidsforskningsinstituttet i 2013 påpekte nettopp dette. Både kvinnelige stipendiater og faste vitenskapelige ansatte mente rollemodeller var viktige i virket som historiker. Når vi i tillegg ser at andelen kvinnelige historiestudenter på høyere grad ved UiO ligger på stedet hvil på om lag 30 prosent, kan det derfor være verdt å rette blikket mot pensumforfatternes kjønn.

På historieutdanningen kan det tyde på at kulturen i faget reproduserer pensumbidrag fra de mange mennene mer enn de inkluderer de etter hvert mange kvinnelige bidragsyterne. Dette er en kultur som både kan og bør endres, og det er både mulig og ønskelig å få det til.

Studien vår viste at det er i de kursene hvor pensumlistene revideres dynamisk, at kvinnelige bidragsytere kommer til syne. Slik endringsvilje vil bidra til å inkludere flere perspektiver og tolkninger som igjen vil bidra til økt faglig kvalitetssikring. Jeg mener definitivt at dette er et produktivt kunnskaps- og likestillingstiltak. Flere kvinner på pensum sikrer både kvalitet og relevans i utdanningen.

Les også: «Gutter kan også gråte!»