De falske bærekraftsprofetene

Som over gjennomsnittet engasjert i bærekraftsproblematikk er det åpenbart mye jeg skulle ønske var annerledes i samfunnet vi lever i. Å se at samfunnet og planeten vår beveger seg i en retning som truer kommende generasjoners mulighet til velferd og trygge liv, er skuffende.

Les også: «Spartansk sparing for IFIKK»

Ikke bare er det skuffende, men mye er også irriterende. Og er det én ting som irriterer meg svært mye, er det aktører som verken er genuine eller ærlige med seg selv og andre når det kommer til bærekraft.

For bedrifter, organisasjoner og land som prater høyt om bærekraft, men verken etterlever det i praksis eller har noen reelle ønsker om endring, er svært problematisk. Dette av flere grunner. For det første bidrar slike aktører til å tåkelegge begreper som bærekraft når de prater mye uten å gjøre eller følge opp. De gjør med det det vanskelig for de som ikke har satt seg inn i problematikken, å skille mellom de som faktisk er reelle aktører som skaper endring, og de som kun er det på papiret eller i sine egne fantasier.

For aktørene det gjelder, hadde det faktisk vært bedre å være ærlig på at man ikke er interessert i å endre seg eller bidra til en bærekraftig verden. Litt som ved å avsløre en livsløgn kan man i alle fall granske seg selv og endre seg selv når man faktisk er ærlig om hvor man står og er, fremfor å late som om man er noe eller bryr seg om noe man ikke egentlig gjør.

Når man har vært ærlig med seg selv om at man faktisk ikke bryr seg, kan man faktisk spørre seg selv hvorfor fraværet av ansvarsfølelse eller engasjement eksisterer. Så lenge man nekter å innrømme at det er fraværende, fortsetter selvbedraget.

Litt som når Coop skriver om bærekraft på nettsidene sine, men promoterer «3 for 2»-svinepølser fra griseindustrien i «Grill perfekt»-serien sin, eller når Equinor snakker om elektrifisering av sokkelen når 97 prosent av utslippene kommer fra selve forbrenningen av oljen, hadde disse bedriftene gjort seg selv og omverdenen en tjeneste ved å innrømme at man kanskje ikke er så interessert i bærekraft.

Det å vise ærlighet ville faktisk vist modenhet. og igjen et potensial for reell endring. Så lenge de ikke ønsker eller klarer det, tikker klokken mot en klima- og naturproblematikk som bare blir større og større. Det er faktisk verken de som ikke bryr seg, og de som bryr seg, tjent med.

Les også: «Å besjæ, eller ikke bæsje?»