Hvorfor skal vi være så middelmådige?

Universitas har i høst skrevet mye om bachelorgraden. I forrige ukes kommentar står det at Universitetet i Oslo (UiO) i vår hadde 13 200 studenter på bachelornivå, og at 3600 nye tas inn på master hvert år. De 13 200 fordeler seg på tre kull, og det betyr at over 80 prosent fortsetter med mastergrad etter endt bachelor. Jeg har problemer med å se at dette utgjør de «komparativt mindretallige flinkisene», for å bruke Jørgen Brynhildsvolls snedige formulering. At en studentavis kaller masterstudenter for «flinkiser» er i seg selv et problem.

Studentpolitikk er vanskelige greier. Vi er ikke noen homogen gruppe som kjemper for felles sak, slik arbeidstakere er i en lønnsforhandling. Brynhildsvoll skriver at studentrepresentantene har svikta de fleste studentene. Jeg tror heller de har svikta den eliten som gjerne vil bestemme hva vi studenter skal mene. Og godt er det.

Så over til saken. Etter Universitas’ dekning å dømme ser det ut til at avisens offisielle policy er at bachelorgraden skal stå på egne bein. Det gjør den jo for så vidt. Dessuten skal arbeidsmarkedet ha flust med spennende jobber til alle ferdige kandidater. Jeg vil minne om at en treårig universitetsutdannelse, til forskjell fra profesjonsretta høgskolestudier, aldri har kvalifisert til særlig utfordrende jobber. Selv i skoleverket har man tradisjonelt ansatt lektorer med 6-7 års universitetsutdannelse. (I dag korta ned til fem år.) Universitetsstyret kan ikke bare vedta at det skal være masse kjekke jobber til bachelorkandidater, spesielt ikke når stadig flere tar mastergrad og ph.d. Det er helt riktig av universitetet å satse tungt på mastergraden. At Kvalitetsreformen har gitt oss kortere utdanningsløp, er heller ingen hindring.

Men vi studenter blir villeda. For hva er vel en bachelor? Skillet mellom universitetsfag og profesjonsretta høgskolestudier forsvinner når all treårig utdannelse per definisjon er en bachelor. Når UiO i tillegg velger å gi gradene fancy navn som «Demokrati og rettigheter i informasjonssamfunnet», lurer de studentene til å tro at det er et stort marked for treårige «demokrati-kandidater». Det må de slutte med. At en del høgskoler kaller seg universitet, betyr ikke at vi må oppføre oss som en høgskole.

I 1960 tok 3816 studenter eksamen ved UiO, i 1974 var det 19 5731. I fjor var det over 1000 personer som avla doktorgrad ved landets læresteder. Det vil være et merkelig tilbakesteg hvis vi studenter nå skal slå et slag for treårige, yrkesretta «kandidatutdannelser» i historie, kjemi og litteratur. Skal ikke vi bli gode på forskning? Skal vi være i toppsjiktet – og det skal vi, ifølge Brynhildsvoll – må det være lov å satse på «flinkisene». Selv hvis de skulle slumpe til å være i mindretall.