Å snorke seg gjennom sex

Ønsker du tilsvarende hete scener som på Fifty Shades of Grey, machiavellisk maktkamp og et hegeliansk herre-trell-forhold i seksuell praksis, kunne dette vært filmen for deg. Hadde den bare ikke vært så forferdelig dårlig.

“Babygirl” handler om den modne familiemoren og toppsjefen Romy, portrettert av Nicole Kidman, direktør i et slags KI-effektiviseringsfirma som skal automatisere unødvendig repetitive arbeidsoppgaver. Firmaet har bestemt at de skal ta inn praktikanter, og at det i kampen om de beste praktikantene er lurt at Romy veileder en av dem. Den heldige som får, eller rettere sagt ber om henne, er den unge, særdeles kjekke – så virker i alle fall de kinobesøkende, med sine animalske rop, å mene – Samuel, spilt av Harris Dickinson. Med det starter et seksuelt avhengighetsforhold, der kampen står i hvem som kan beordre den andre – et forhold som passer den seksuelt frustrerte Romy bra, som har fantasier som overgår ektemannens repertoar.

Gøyal, spennende og pirrende utgangspunkt, skulle man tro. Men regissør og manusforfatter Halina Rejin ønsker seg så mye, både maktkamper, fantasier i praksis, og seksuell og familiær drama, at hun står igjen med smuler. Et eksempel er en lengre scene på et skittent hotellrom. Etter hint hikst og her, møtes Romy og Samuel, etter Samuels initiativ. Han klarer å overtale henne til å gå ned på kne og oppføre seg som en hund. Så langt, så godt. Spenningen bygger seg opp, og vi forventer å få kassert inn kinobillettene, men scenen ebber ut i intet annet enn en Romy som faller sammen - og et avhengighetsforhold som har startet. Det er gjennomgående få hete scener, i motsetning til hva traileren lovet. Det går for så vidt helt fint, hadde man veiet opp med potensialet i maktkampene, mellom Romy og Samuel, Romy og ektemannen, og Romy og den yngre ambisiøse assistenten Esme, som etter hvert innleder et forhold med Samuel. Det prioriteres derimot ikke hvilke kamper som skal fokuseres på, det skal være litt av alt, og dermed kommer vi aldri i dybden på noen av forholdene. På toppen av den litt vonde kransekaken er skuespillet dårlig og lite troverdig - jeg føler at Nicole Kidman har ønsket å gjøre seg ferdig med filmen fortest mulig; hun har skjønt like godt som oss at dette er intet mer enn et vaklende korthus.

Der filmen skal ha ros, er tematikken. Målet er nok å nyansere meetoo, med en kvinnelig sjef som tilfeldig ender opp med å utnytte en sårbar (men villig) praktikant, og hun angrer og tviler stadig, og vi får sett mennesker som faller sammen grunnet dårlig valg og hemmeligholdelse. I tillegg får vi meetoo i sammenheng med interne maktkamper, der Romys handlinger strategisk brukes av Esme på hennes vei oppover i firmaet. Sannelig kan vi klappe oss på skulderen av noen Ibsen-referanser også. «Babygirl» er en film med potensial og som kan skape rom for refleksjoner. Dessverre var det feil folk som inntok både rollene og regissørstolen. Det spilles og klippes dårlig, og der vi kunne diskutert nyansene etter elskoven vi jo ble lovet å pirres av, ender vi opp å diskutere platte scener i en falleferdig konstruksjon. 

Undertegnede ser at NRK kaster femmern, men da kan det ikke skje mye gøy i vedkommendes liv, for denne filmen byr verken på sex eller makt. Vent heller til den kommer på strømmetjeneste - og ligg dere gjennom, for den er ikke verdt sine nesten to timer.