– SAIH må svare på om de står for det de har skrevet

Nittende september var det et seminar på Blindern [der SAIH hadde invitert til debatt om deres prosjekt om avkolonisering av akademia](seminar). Det ble en selsom, men klargjørende opplevelse.

SAIH innledet med å si at de var stolte over den oppmerksomheten de hadde fått fordi de hadde vedtatt noe kontroversielt. Det var derfor med forbauselse jeg konstaterte at alle som satt i debattpanelet var tilhengere av SAIHs synspunkter. Det ble også tumulter da jeg kom med negative kommentarer. Et medlem av Blindern-SAIH avbrøt, og mente det bare var anledning til å komme med spørsmål, ikke kommentarer. Noen ropte da «Gå hjem og les din Popper», og jeg hadde nok måttet gå også om ikke ett av panelmedlemmene (professor Tor Benjaminsen) hadde grepet inn og sagt at man kanskje også burde lytte til motforestillinger.

Bakgrunn: Den eneste konklusjonen som ble nådd, var at ingen ble enige

Med stinn brakke kunne dette nesten vært sjarmerende 70-talls retro, og jeg tilhører jo ikke generasjon «krenket». Men så kliner min kollega 1.amanuensis Rebecca Scherr til. Hun mener det er en klok strategi ikke å involvere seg i diskusjoner med meningsmotstandere, det er smartere bare snakke om seg og sitt, og til sine egne. Litt kulturimperialistisk henviste min amerikanske kollega til erfaringer fra en valgkamp i hjemlandet hvor en åpen kandidat hadde tapt for en som fulgte ekkokammerets strategi.

Jeg har aldri før sett en akademiker så åpenlyst demaskere seg selv som akademiker og å fremstå som ren aktivist. Her skulle ingen sannhet finnes, her skulle ingen meninger brytes, man hadde sin strategi, og målet helliger midlene.

Uavhengig av hva man måtte mene om innholdet i SAIHs standpunkter, er holdningen åpenbart et angrep på Universitetets grunnverdier. Hvis ikke vi skal bryne meninger hvem skal gjøre det da? Om forskerne er strategiske aktivister, hvordan kan folk da stole på oss? Folks tillit er viktig i et demokrati, vi skal nemlig bidra til å løse viktige politiske problemer slik som klima, global helse og mye annet.

Det at SAIH og støttende kolleger ikke vil diskutere for å finne ut hva som er bra og dårlig eller sant og usant, men bedriver strategi gjør jo at deres argumenter må analyseres som strategiske, mer enn reelle. Det forklarer for eksempel hvorfor de svarer uklart og langtekkelig når man stiller konkrete spørsmål. Det er en strategisk tåkelegging av ømme punkter. Dessverre har fire av våre rektorer latt seg lure når de i Aftenposten 11. september skriver at SAIHs leder Beathe Øgård må bli «bli trodd på og respektert for» å si at «For oss handler ikke debatten om å endre vitenskapens prinsipper og metoder eller erstatte vestlige universitetstradisjoner, men om å anerkjenne at andre perspektiver og kunnskapssystemer kan ha verdi.».

Tidligere i debatten –⁠ Helt på trynet, sier Gundersen om SAIHs resolusjon om avkolonisering av høyere utdanning

Problemet er bare dette ikke er det eneste hun har sagt og at ingen har beskyldt henne for å ville erstatte vestlige universitetstradisjoner. Men SAIH vil «avkolonisere» hele tenkesettet i akademia og mener at «Høyere utdanning som tar utgangspunkt i urfolks og afroetterkommeres verdenssyn, kultur og kunnskapsforståelse må anerkjennes på lik linje med annen høyere utdanning». SAIH er kritiserer også: «colombianske myndigheter anerkjenner ikke urfolks epistemologi, pedagogikk og kunnskapssystemer på lik linje med institusjoner som følger vestlige universitetstradisjoner». Hvorfor skulle et fattig land med store helseproblemer som Colombia anerkjenne på lik linje for eksempel en folkemedisin som stort sett er uvirksom og kanskje skadelig? Vil det bedre colombianernes helse? Det går sannsynligvis ikke bedre om vi skulle anerkjenne på lik linje urfolks kosmologi, økologi eller meteorologi, eller for den del epistemologien i antikkens Hellas.

I senere «forklaringer» fra SAIH som mest inneholder et tåketeppe av hyggelige ting som mange av oss er enige i sier de likevel at deres politikk har en «bakgrunn i en antagelse om at en vestlig dominans innen akademia har hatt en effekt ved å begrense hva som teller som gyldig kunnskap…». Intet mindre.

Det må gå an å for SAIH å svare konkret, kort og klart på om de står for det de har skrevet? Om de for eksempel mener epistemologier som ikke har med elementer som systematiske og representative observasjoner, reproduserbare, testbarhet etc. skal likestilles med moderne vitenskap innenfor akademiske institusjoner? Eller om de bare mener at urfolks tradisjoner skal anerkjennes som en viktig del av idéhistorien og at kulturkunnskap er viktig for å kunne kommunisere. Det siste har jeg ingen problemer med.

Les også SAIH-leder: – Å kalle oss ekstreme faller på sin egen urime­lighet

Jeg tror dessverre de mener det de skriver, for SAIH er en del av et velkjent politisk landskap, og når mange av oss reagerer er det fordi vi har lang og dårlig erfaring med denne typen postmoderne kunnskapsrelativisme. De baserer seg kanskje på filosofen Paul Karl Feyerabend som ga uttrykk for at det ikke finns noen vitenskapelig metode, «anything goes». Han sa at vitenskapens negativt syn på regndanser og astrologi var rasisme og elitisme. Men er SAIH enige i at disse praksiser, basert på alternative kunnskapssystemer, verken bidrar med regn eller clairvoyance?