Hvorfor automatisk begrunnelse er veien å gå!

Etter at dette leserinnlegget ble publisert har Kristine Vilde Sandtrøen byttet liste fra A-lista til Venstrealliansen

Blant oss studenter er det et velkjent fenomen at det på slutten av et semester kommer en eksamensperiode hvor man pådrar seg en rekke enkeltvedtak. Enkeltvedtakene jeg referer til er karakterer. Som enkeltvedtak er de enestående. De er nemlig ikke behandlet på lik linje som omtrent alle andre enkeltvedtak i norsk, offentlig forvaltning.

Siden Aune-utvalget kom med sin redegjørelse og medfølgende anbefalinger for endringer i universitets- og høgskoleloven, har tosensorordningen vært sentral. Tosensorordningen var vanlig praksis fram til tidlig 2000, men ble avviklet da man ikke så det som hensiktsmessig å videreføre den. Nå er den derimot tilbake, og den anses for å være et sentralt verktøy i å sikre studentenes rettssikkerhet. I tillegg kan man lese i Prop. 111L, Aune-utvalgets redegjørelse og forslaget til ny UH-lov at henvisninger til sensorveiledningen bidrar ved å sikre at karakterdifferansen mellom første- og andregangssensur ikke blir et avvik.

Les også: "Hvorfor studere ved ett universitet, når du kan studere ved ni?"

For meg ligger løsningen på å kunne sikre en rettssikker karakterfastsettelse primært i det sistnevnte. Å henvise til sensorveiledning i en saklig begrunnelse vil sikre at studenten har noen briller den kan analysere sin egen oppgave gjennom etter sensuren har falt. Da vil studenten vite konkret hva som avgjorde karakteren, og kunne klage på bakgrunn av konkrete motsigelser. Når man er i kontakt med ulike forvaltningsorganer får man et skriv vedlagt resultatet av saksbehandlingen. Der henviser saksbehandleren til det konkrete lovverket knyttet sakens kjerne. Det er dette som gjør den norske forvaltningen rettssikker, og det er en liknende tilnærming til karaktervedtak som vil sikre studentene rettssikkerhet.

Jeg forventer ikke at prosessen rundt sensur skal bli den samme som å søke om å bygge tilbygg på eget hus, men jeg mener at de rettsprinsippene som ligger til grunn for saksbehandlingen i seg selv bør være liknende. I universitets- og høgskolesektoren er det også veldig store ulikheter i ressurser som institusjonene kan bruke på slike prosesser, og hvorvidt alle institusjonene vil ha kapasitet til å ha to sensorer er uviss.

Den enklere, og mer effektive, løsningen er derfor tydelig for meg. Løsningen innebærer ikke å tilføre en sensor til i likningen, men å sikre den aktuelle sensor klare retningslinjer for hvordan sensur skal gjennomføres. Derfor mener jeg at man bør innføre automatisk begrunnelse med klar henvisning til sensorveiledning. Slik sikrer man at sensuren blir mindre vilkårlig, og at studentenes rettssikkerhet blir ivaretatt.

Les også: "Et enda mer tverrfaglig og fleksibelt studietilbud for UiOs studenter!"