Kyoto mon amour

Hva får et menneske til å si farvel til alle man kjenner og flytte så langt unna sitt hjemsted som overhodet mulig?

Ingvill Kjærsteins debutroman Austvestpassasjen handler på et vis om å utforske dette enkle, men likevel dyptgående spørsmålet. I romanen møter leseren en ung norsk kvinne som jobber som engelsklærer i Kyoto. Den fremmede settingen til tross, synes jeg-personens hverdager være temmelig ordinære, bestående som de gjør av undervisning, uformell dating, møte med venner og konstante spørsmål om hvorfor hun har valgt å flytte til Japan av alle steder. 

Etter hvert begynner man å skjønne hvor Kjærstein vil med dette: Utover i romanen blir det tydelig – skjønt Kjærstein aldri gjør det overlesset – at hovedpersonen er et dypt ensomt menneske, et menneske som sliter - og formodentlig har slitt lenge - med å ha gode og nære relasjoner til dem rundt henne, om det så er de kjenner hjemme, fyren hun dater, sjefen på jobb, eller «venninnene» i Kyoto. Dette blir ekstra tydelig når hennes nærmeste pårørende, hennes «bestemamma», dør hjemme i Norge. Alt varig og bindende synes liksom å brytes opp rundt jeg-personen. 

Men ikke bare inntrer døden hjemme i Norge, den truer også i Kyoto. Boken åpner med at den aleneboende jeg-personen hører – eller tror hun hører – noen banke på døren hennes midt på natten. Men når hun åpner er det ingen der. Dette hender flere netter, og når hun dessuten får vite at en morder og voldtektsmann er på frifot, begynner mørket virkelig å true. Dette grepet er smart, da det gir den på mange måter banale handlingen spenning og mystikk – i tillegg til at det belyser hovedpersonens ensomhet og forlatthet.

Likevel er det ikke nok. Boken blir helhetlig sett for tørr, for platt og ordinær. Det er selvsagt ingenting galt i å skildre en banal tilværelse – men det som gjør slike skildringer interessante, er jo at de gjøres på en litt ny og forfriskende måte, at leseren samtidig kan kjenne seg igjen og oppleve noe man ikke har opplevd før, noe som gjør verden annerledes og litt mer meningsfortettet, litt mer opphøyd. Dessverre evner ikke Kjærstein å få til dette i noen nevneverdig grad.

Samtidig må det sies at Kjærstein på ingen måte skriver dårlig. Språket hennes er enkelt, nøkternt og flyter ganske godt. Den kjølige språkføringen passer dessuten bra med jeg-personens kulde overfor verden rundt – og vice versa. Hun behersker for øvrig komposisjon også: Måten hun bygger opp forholdet mellom Japan og Norge på, for eksempel, er elegant utført og skaper en fin balanse i teksten. 

På samme tid står også den enkle språkføringen i fare for å bli for enkel, for banal. Flere av beskrivelsene gjentar rett og slett ting man har hørt utallige ganger tidligere. Det er ikke interessant å blir fortalt – som om vi ikke visste det allerede – at katter bruker oss mennesker som «ein reiskap for å få mat», eller å lese setninger som «[e]tter å ha sett alt drakk eg automatkaffi frå eit pappkrus i kafeteriaen» – uten at det tilfører handlingen noe som helst. Slike platte og meningsløse setninger dukker dessverre mange, for mange, ganger opp i romanen, og gjør dermed boken ganske så uoriginal og generisk. Som den amerikanske forfatteren og kritikeren William Gass sa: «Never mention an ashtray unless you can swiftly make it the only one of its kind in the world”. 

Likevel må det understrekes at dette er Kjærsteins debut, og når man også tar i betraktning at hun på mange måter har mestret mye ved skrivehåndverket, ville jeg ikke blitt overrasket om hun skapte noe av virkelig verdi i fremtiden.