Klimafinasieringen må opp på 1000 milliarder dollar

Fra 11-22. november er det duket for COP29, FNs årlige klimatoppmøte. Jeg skal reise til Aserbajdsjan sammen med andre observatører fra Norges sivilsamfunn, hvor vi har fått den viktige oppgaven om å dytte klimaforhandlingene i en så ambisiøs retning som mulig. Det viktigste temaet på agendaen i år er å lage et nytt klimafinansieringsmål, og det er essensielt at verdens land kommer til enighet. Å investere i klima er billigere enn å håndtere de enorme kostnadene som klimakrisen vil påføre senere.

For bakteppet for forhandlingene er dramatiske. I 2024 risikerer 1,2 milliarder mennesker livet i møte med ekstremvær.. De 1,2 milliarder menneskene bor i land som ofte mangler både infrastrukturen og ressursene til å håndtere disse ikke-selvpåførte krisene. Klimafinansieringsmålet er et slags plaster på såret, og skal sørge for at rike land bidrar økonomisk til fattigere land som rammes hardest av klimakrisen, til tross for at de historisk har hatt lavest klimagassutslipp. 

I år skal verdenssamfunnet oppdatere sitt klimafinansieringsmål, som fortsatt er langt fra nok til å beskytte de som trues av klimakrisen. I 2009 ble verdenssamfunnet enige om å gi 100 millioner amerikanske dollar årlig til utviklingsland innen 2020. Dette målet ble ikke nådd før i 2022, og i realiteten er det ufattelig mye mer penger som må mobiliseres. Afrikanske land trenger 1,3 til 1,6 trillioner dollar årlig frem til 2030 i klimafinansiering for å tilpasse seg klimakrisens konsekvenser og redusere CO2-utslipp. Rike lands svikt i å nå det ekstremt pragmatiske klimafinansieringsmålet fra 2009 har skadet både klimaet og den globale tilliten.

COP29-forhandlingene vil i stor grad handle om at rike land ikke har levert godt nok på deres lovnader. Mye av klimafinansieringen ble gitt som lån, og renter og dårlige lånevilkår har ført til at mange land tilbakebetaler mer enn de mottok. 58 av verdens minst utviklede land brukte 59 milliarder dollar på å tilbakebetale gjeld i 2022, sammenlignet med de 28 milliardene de mottok i klimafinansiering. 

For Norges del går også klimakrisen på bekostning av humanitær bistand, gjennom at vi i det nye statsbudsjettet åpner for å bruke penger fra bistandsbudsjettet på klimafinansiering. Verdens fattigste land betaler da prisen for vår klimaregning, som er grovt urettferdig. Norge burde ha nok av økonomisk handlingssrom til å ikke ta fra andre budsjetter for å nå vårt klimafinansieringsmål.

Det norske sivilsamfunnet krever at Norge tar sitt historiske ansvar, som er på høy overtid. Norge må bidra til å sikre et nytt globalt klimafinansieringsmål på 1000 milliarder dollar årlig ved å lede an i forhandlingene på COP29. Norge klarte å nå sitt nasjonale mål ifjor, og doblet klimafinansieringen fra 7 til 14 milliarder kroner. Likevel har økonomer regnet seg frem til at Norge må bidra med 67 milliarder kroner årlig hvis vi skal ta vår rettferdige andel av klimaregningen. Vi kan ikke akseptere at de som bidrar minst til klimakrisen skal betale den høyeste prisen. Forhandlingene i Baku må derfor være vendepunktet som verden sårt trenger i møte med klimakrisen.