En humanitær krise på bristepunktet

12. desember 2022 startet aserbajdsjanske sivilister, som utgir seg for å være klimaaktivister, en uprovosert blokade av Lachin-korridoren, melder Reuters. Denne korridoren er den eneste veien som knytter Armenia og enklaven Nagorno-Karabakh, også kalt Artsakh, sammen.

Dermed blir korridoren ansett som livslinjen til regionens innbyggere. Uten mulighet for fri bevegelse og fri flyt av varer skal det ikke mange dager til før det er snakk om en humanitær krise for innbyggerne i Nagorno-Karabakh, og det er dette som skjer nå.

Ifølge Amnesty har regionens nærmere 120.000 armenere vært isolert fra resten av verden uten tilgang til mat, medisiner og andre nødvendigheter i drøye tre måneder. Majoriteten av innbyggerne i Nagorno-Karabakh, rundt 99%, er armenere, og blokaden virker å være en del av et større maktspill utført av Aserbajdsjan.

Hver dag blir situasjonen mer prekær og med regionens 30.000 barn, 20.000 eldre og 9.000 innbyggere med nedsatt funksjonsevne er det på tide å innse at det nå er snakk om en humanitær krise på sitt bristepunkt.

Hvor er de norske mediene i alt dette? Hvor er menneskerettighetsorganisasjonene? Ikke minst, hvor er solidariteten?

Nagorno-Karabakh har vært kilde til konflikt mellom Armenia og Aserbajdsjan i en årrekke. Kniving over fjellområdet har ved flere anledninger brutt ut i krig, mest kjent er gjerne krigen fra 1988 til 1994, siste krig så nylig som i 2020. Krigen i 2020 endte med at Aserbajdsjan, med både Tyrkia og Israel i ryggen, gikk seirende ut og fikk, som et resultat, kontroll over Lachin-korridoren og andre landområder tidligere kontrollert av Armenia.

Gjennom en trilateral avtale mellom Armenia, Aserbajdsjan og Russland ble sistnevnte gitt retten til å vokte korridoren med det hovedmål å hindre eventuelle blokader av den. Når korridoren nå er blokkert av aserbajdsjanske borgere og soldater kan det se ut til at dette ansvaret ikke tas alvorlig. Det kan også se ut til at det ikke er noen tilfeldighet at blokaden startet da den gjorde.

Russland, regionens stormakt og ansvarlig for de «fredsbevarende» styrkene som nå står mellom Aserbajdsjan og Nagorno-Karabakh, kjemper en ressurskrevende kamp i Ukraina. Aserbajdsjan virker å utnytte denne situasjonen til å presse den armenske befolkningen til å avstå mer suverenitet over Nagorno-Karabakh og overgi (enda) flere landområder.

På samme måte virker også krigen i 2020 kalkulert fra Aserbajdsjan sin side, da hele verden var opptatt med å bekjempe det sirkulerende COVID- viruset. En annen tydelig likhet er at vi i begge tilfeller kan se at norske medier forblir stille, og at solidaritet tilsynelatende uteblir. Tross alt som utspiller seg i Nagorno-Karabakh er saken knapt å se i norske medier. Og også de større humanitære organisasjonene har forblitt relativt stille.

FNs sikkerhetsråd, med USA og EU, har bedt Aserbajdsjan åpne korridoren for å forhindre en humanitær katastrofe, men det ser ut til at oppfordringene står uten effekt. 120,000 mennesker sulter, hvor er mediene? Hvor er solidariteten vi så, og ser, i forbindelse med konflikten i Ukraina? Som så mye, kan tilsynelatende også dette forklares med internasjonale interesser.

Aserbajdsjan er en stor global spiller innenfor både olje og gass, med nære relasjoner til en rekke europeiske land. Det er nærliggende å anta at offentlig anerkjennelse av blokaden kan komplisere disse samarbeidsavtalene og bryte relasjoner som går mange år tilbake, men hva er vel det sammenlignet med 120.000 liv?

Lachin-korridoren har vært blokkert i nærmere tre måneder og ettersom situasjonen forverrer seg hver eneste dag er det nå et pressende behov for handling. Dersom ingenting skjer vil konsekvensene være fatale og vi vil, som så mange ganger tidligere, være vitne til grove menneskerettighetsbrudd som kunne vært unngått. I situasjoner som denne er det, bokstavelig talt, livsviktig å finne sammen for å vise anerkjennelse og solidaritet.

Dersom det internasjonale samfunnet går sammen for å kritisere Aserbajdsjan sitt maktspill og krever oppheving av blokaden med umiddelbar virkning slipper vi kanskje tre nye måneder med lidelse og, viktigst av alt, vi slipper enda et folkemord av armenere.