Ned med monotonien!

Det er en strålende sommerdag; på den krystallblå himmelen regjerer solen ubestridt. I Jens Bjelkes gate på Tøyen er stemningen rolig, lyden av den nærliggende fontenens sildring forstyrres kun av barnelek og en og annen småfugl.

Universitas utsendte har tatt turen for å befare Enerhaugen Studenthus – den ferskeste juvelen i SiOs studenthus-krone.

1.juni åpner nemlig bygget på ny for innflytting etter å ha vært gjennom en totalrenovering. Bygget, som opprinnelig er fra 1980, huset tidligere familieboliger. Nå inneholder det 128 singelleiligheter og 32 parleiligheter fordelt på 9 etasjer. Det er denne typen boliger det er størst etterspørsel etter, sier SiO. Familieboligene er i større grad samlet på Kringsjå. I tillegg til oppgradering av fasade og fellesrom, er også bakhagen oppgradert.

Klarert koloritt

Nyoppusset og sentralt plassert er det all grunn til å tro at stedet vil være attraktivt for studenter – men hvilke arkitektoniske kvaliteter innehar bygget?

– Eksteriøret har en fin koloritt som sier god dag til omgivelsene, mener arkitekturprofessor Thomas Thiis-Evensen.

Universitas har nemlig hanket inn eksperthjelp: Thomas Thiis-Evensen er professor i arkitektur (med alle tenkelige opprykk, opplyser han), skribent, forfatter og rikssynser. Han er likevel først og fremst arkitekt, og det er i kraft av dette han møter Universitas denne maidagen. Det er ikke første gang han feller dom over SiO-boliger i Universitas – I 2017 kalte han Bjølsen studentby et fengsel.

For øyeblikket befinner vi oss utenfor byggets inngang, hvor fasaden i rød teglstein bader i skyggen av noen fullutsprugne løvtrær.

– Én ting er positivt, fasaden er i slektskap med det rundt.

Thiis-Evensens går rett på sak i sin vurdering, hvis tilhørere utgjøres av Universitas to utsendte - og et knippe nøkkelpersoner fra SiO: Kommunikasjonsdirektør Nina Langeland, eiendomsdirektør Birte Almeland, og SiOs ansvarlige for rehabiliteringsprosjektet Tom Tørnquist.

Dekomponer, dekomponer, dekomponer!

Om eksteriørets koloritt høster ros er dommen over inngangspartiet noe mer nådeløs:
– Så der er hølet du går inn!

Byggets inngang består av en dør dyttet inn i bygget. Thiis-Evensen savner et tydeligere markert inngangsparti, det bør utgjøre et «hus i huset». Han sier at bestemødre som besøker barnebarna vil ha problemer med å finne inngangen.

Representantene fra SiO nikker svakt og samtykkende, og foreslår at vi beveger oss vekk fra husets forside for å ta en titt på bakhagen. Her finner vi en hage med nyplantet gress, noen griller, bord og sittegrupper. To nyutsprungne kastanjetrær kaster lange skygger over gressplenen. Det hele er grønt og fredelig.

Thiis-Evensen vedgår at plassen i seg selv er fin, men er mest opptatt av selve bygget.

– Vi lener oss mot det grønne, men hva med husets samtale med det grønne? Det farer forbi, opplyser han de tilhørende.

Han mener bygget, som opprinnelig er fra 1980, er bygget i 60-tallsstil. En byggestil som ifølge han selv først og fremst kjennetegnes ved en ting: monotonien. Ved rehabilitering må alt derfor dekomponeres, former må brytes ned, noe nytt må oppstå.

– Dekomponer, dekomponer, dekomponer! Gjentar han.

Byggets fasade preges av balkonger plassert på rekke og rad. Konsekvensen av at alt ser likt ut er at det ikke sier noen ting om dem som bor der, sier Thiis-Evensen. Studentene er jo tross alt individer, fremholder han.

Et hyggelig sted å bo

Studentene er individer, men individer trenger andre mennesker. “No man is an island”, for å sitere John Donne, og tall fra Shot-undersøkelsen 2022 viser at 28 prosent av studentene er ensomme.

Eiendomsdirektør i SiO Birte Almeland er klar på at de har gjort sitt for å motvirke ensomhet:

– Først og fremst er boligen utformet slik at den skal være hyggelig å bo i. Det er mulighet for fleksibel innredning, og mulighet for å gi den et personlig preg.

Samtidig sier hun at de har store fellesarealer hvor studenter kan treffe andre. I tillegg til hagen har boligen fellesstue, lesesal og et sykkelmekkerom.

– Tror du sykkelmekkerommet blir en sosial møteplass?

– Jeg håper at de som liker sykkel kan møte likesinnede der. Vi har lagt til rette med utstyr og det som trengs. Samtidig er det også opp til studentene å ta i et tak selv, de må selv spørre andre om de vil være med å gjøre noe, om de vil henge i fellesområdene.

Speiltak og grønne vegger

Det er på tide å inspisere også innsiden av bygget. Vi starter nede på bakkeplan, hvor alle studenthusets fellesområder er plassert. I det vi trer inn reagerer Thiis-Evensen umiddelbart på en ting: Det er alt for lavt under taket. Jo høyere under taket, jo bedre trives menneskene, sier han.

SiOs representanter unnskylder seg med at det har vært visse tekniske utfordringer knyttet til å heve takhøyden, noe arkitekten viser forståelse for. Han tillater seg likevel å komme med et problemløsende forslag: Speil i taket.

Samtlige fellesrom er plassert i samme gang, og utgjøres av en stue, et vaskerom og en lesesal. Gangen er trang, med vegger malt i en lys mintgrønn farge. Overalt er det vinduer, ikke bare ut mot gaten, men også mellom de ulike rommene. SiO sier de har vektlagt trygghetsfølelse under planleggingen av rommene.

Thiis-Evensen er i det store og hele fornøyd med fellesområdene, han har allikevel en ting han reagerer på:

– Det er like farger overalt! Også fargene kan brukes til å dekomponere interiøret.

Helst skulle han sett litt mer variasjon, og spesielt for lesesalen har han forslaget klart:

– Det skulle vært malt i en langt dypere grønnfarge. Det virker beroligende. Derfor var alle gamle sykehus grønne.

Alt man trenger

Omvisningens siste stopp er et eksempel på et møblert singelrom. Vi tar plass i en romslig heis (med plass til 13 personer - samt alt man skulle trenge av møbler - får vi opplyst) og tar den opp til 6. etasje. Thiis-Evensens umiddelbare reaksjon på rommet tvinger fram smilet blant SiOs representanter:

– Åh, så koselig! Dette er luksusverdig.

Eksempeleiligheten er en ettroms på 17 kvm med kjøkkengruppe, stue og soverom i ett, og eget bad. I tillegg har den en romslig og vestvendt balkong, med utsikt til bakhagen og de blomsterfylte kastanjetrærne. I det fjerne kan man skimte Holmenkollen.

Eiendomsdirektør Almeland forteller om noen av de smarte løsningene de har inkorporert i leiligheten. Blant disse en kjøkkenvifte som skrus på automatisk når platene er i bruk: Her skal ingen naboer plages av uvelkommen krydderlukt.

– Her har man alt man trenger, konkluderer Thiis-Evensen før vi igjen tar heisen nedover.

Bra for lommeboka - bra for klima

Eiendomsdirektør Almeland sier at de har prøvd å gjenbruke mest mulig materialer i restaureringen av bygget. Originalbygget var heldigvis i en slik forfatning at råbygget, eller "skjelettet", kunne brukes om igjen. Ikke bare er restaurering av gamle bygg økonomisk gunstig - det er også klimagass-besparende i følge Almeland.

Hun sier at de ved bygget på Enerhaugen har oppnådd 17 prosent reduksjon i henhold til FutureBuilt ZEROs referansenivå for klimagassutslipp.

– Har reduksjon av klimagasser vært en viktig drivfaktor i restaureringen av bygget?

– Det har vært en medvirkende - men ikke primærårsaken til dette prosjektet, sier Almeland.

Hun sier SiO er meget fornøyd med både bygget og alle som har bidratt i bygningsprosessen - fra arkitekter til entreprenører og håndverkere.

Frittstående bygg, for svingende!

Men har SiO egentlig grunn til å være fornøyde? Vel nede i inngangspartiet er det endelig på tide med en ekspertkyndig totalvurdering.

Og SiOs representanter kan puste lettet ut: I det store og hele vil studentene trives på Enerhaugen, mener Thiis-Evensen. Samtidig påpeker han at mye kunne vært gjort med få grep, den grufulle monotonien kunne vært unngått. Spesielt det at bygget er studentenes signalbygg i området gjør at man bør stille krav:

– Jeg skulle helst hatt et sted som fikk en til å rope “Ah, der bor studentene!”. Det er jo et frittstående bygg for svingende!