Jeg vil klemmes av byen

Jeg liker å bygge et forhold med den byen jeg bor i ved å gå rundt i dens gater, da en dialog er noe vanskelig. Opp og ned daffer jeg gatelangs i Oslo, og koser meg når jeg ser fargerike byblokker med en iboende sjarm. Jeg føler meg sett og elsket av å vite at mennesker før meg har lagt sin sjel i å gjøre bygninger vakre og fulle av detaljer.

For i metropolenes overflod av mennesker og muligheter er det lett å føle seg fryktelig ensom. Derfor er det desto viktigere at byen utformes på en slik måte at den skaper en følelse av tilhørighet og hygge. Men det virker som om folkene bak den senere tids byutviklig, ikke lenger ser behovet for et kjærlig forhold mellom menneske og bygninger. 

Flere og flere steder i byen dukker det opp kvartaler av blokker som forsterker en følelse av total ensomhet i sine betongbaserte fasader. Hvordan i huleste skal det være mulig å være en humanoid livsform blant disse bygningene?

Jeg starter med Bjørvika, bydelen som føles som en arkitekts bygningsmodell skalert opp til en alt for stor størrelse. Det er neppe en god biosfære for levende mennesker. Kanskje vi skal revurdere Bjørvikas bruksområde og gjøre det om til et filmsett for dystopiske fremtidsvisjoner?

For ikke å nevne Barcode. Hva kom først? Navnet eller bygningene? Prøvde de å bygge en strekkodebydel, eller innså de post faktum at bygningene så scannbare ut? Som menneske vil jeg helst ikke bo i en strekkode.

Og så Operaen da. Okei, det er gøy å gå på operataket, og jeg blir litt stolt når jeg viser mine amerikanske syvmenninger hvor fint vi har fått det i gamlelandet. Men hadde Snøhetta forutsett at operaen deres skulle synke minst syv meter ned i mudderet innerst i Bjørvika? Det hadde vært fint med en hel opera, ikke en skeiv, halv en.

Og så alle disse bomaskinbydelene som har oppstått. Denne gruppen masseproduserte, kvasikoselige, fremmedgjørende, homogene legoblokker av noen bygninger. Hva slags mennesker vil vi bli av å bo slike steder? Spør meg om 50 år.

Men hvem er jeg til å kritisere de høytutdannede og velrenommerte arkitekter som er utvalgte til å forme fasaden til vår by? Jeg er en uhildet arkitektonisk tabula rasa – jeg er helt blank. Jeg går ingens ærend. Det eneste jeg bryr meg om er hvordan disse byggene får meg som menneske til å føle meg.

For det er vel mennesker byggene er bygget for?

Eller er det kun for å flotte oss for amerikanske cruisepassasjerer? Det jeg lurer på er hva som har skjedd – fra et menneskelig ståsted – med disse bygningenes omsorgsevne? Verden er kald nok som den er, vi trenger estetisk varme. Stryk det, jeg forlanger faktisk estetisk varme! Jeg føler meg ikke elsket eller sett av disse funky bomaskinene. 

Hvem er det bygningene egentlig er bygget for? Måkene? Når ble denne felles konsensus formet og hvor var jeg under valget? Hvem er det som sitter og bygger disse fremmedgjørende blokkene som hater meg like mye som jeg hater dem? Er farger og glede av moten for dagens byutviklere? Jeg vet ikke, for jeg har ingenting å si om hva som skjer med byen. Det eneste jeg vil ha, er en fargerik klem av den byen jeg har fått som mitt hjem.