Løp til Vega Scene!

Det er en sjelden følelse at jeg håper at et teaterstykk aldri skal ta slutt, men denne følelsen hadde jeg da jeg så The Days Out There på Nationalteatret. Stykket hadde to oppsetninger i Oslo i forbindelse med at den argentinske dramatikeren Lola Arias mottok Ibsenprisen. Dessverre har stykket reist videre på turné, og jeg forteller om stykket til alle vennene mine på samme måte til dem som var så dumme at de ikke så Døden på Oslo S i fjor.

Heldigvis for alle osloborgere sendes filmen som var selve begynnelsen på arbeidet med stykket på Vega scene: REAS. En film det er en fryd å se, om historiene til innsatte kvinner i argentinske fengsler. Filmen åpner med at 26-år gamle Yoseli fengsles for narkotikasmugling, og vi får følge fengelsoppholdet hennes til hun løslates nesten 5 år senere, gjennom glimtvise historier fra både hun og andre innsatte.

Dramatikeren Arias er selvfølgelig ingen nybegynner i gamet. Før korona arrangerte hun en rekke workshops i Argentinske kvinnefenglser, med både cis- og transkvinner. På grunn av koronautbruddet ble ikke filmen spilt inn i fengselet, men i et nedlagt, forfallent fengsel. Skuespillerne er nettopp kvinnene som var med på workshop, tidligere innsatte for vold, kokainsmugling og ymse andre kriminelle handlinger. 

Det tok en stund før jeg forstod hva slags film som spilte på lerretet foran meg. Var vi i et fengsel eller ei? Var skuespillerne virkelig innsatte? På mange måter framstod filmen mer som en dokumentar enn en spillefilm. Cellene så ekte ut, og de innsatte var enten forferdelig godt sminka, eller skuespillere som hadde levd røffe liv. 

Samtidig er det noe med estetikken som tilsier at det neppe er en dokumentar. Scenene som utspiller seg er så vanvittig bra komponert, stilmessig, fargemessig og tekstlig. Det er et virkelig fengsel vi ser, men det er forfallent, mosegrodd og slitent. Og det er virkelig innsatte vi ser; også slitne, tatoverte og arrete. De er bare forferdelig gode skuespillere i tillegg til å ha vært tidligere fengsla. Og historiene de forteller oss er de virkelige historiene deres.

Men den estetiske prestasjonen er ikke den eneste. For Arias har det vært viktig å vise alle nyansene ved en fengelsopplevelse: de grusomme, voldelige overgrepene fra politi og fengselsvakter drukner i musikken, dansen, vennskapene som blir mer til familier, og min eneste kritikk er at disse på en måte fremstår malplasserte. Historiene de innsatte forteller hverandre fremstår som en mer naturlig måte å dele erfaringer. Jeg skal ikke avsløre for mye, men filmen lykkes både i å menneskeliggjøre, ryste og glede meg dypt.

Min forvirring over filmsjanger går raskt over når de innsatte brått bryter ut i sang, og jeg skjønner at det er en slags musikal jeg ser. Med en kjæreste som synes La La land er den beste filmen i hele verden, har sjangeren selvfølgelig vokst på meg. Samtidig kjenner jeg fortsatt et slags ubehag når følelser plutselig skal formidles med sang. Arias har derimot skjønt det. Sangene både fenger, utøves med en fantastisk overbevisning, og komplimenterer filmen. To av skuespillerne hadde et virkelig rockeband da de var fengslet, og med sansen deres for musikk er jeg ikke vanskelig å overbevise.

Jeg har i desperasjon lett etter filmmusikken, uten hell, og vurderer å se alle de neste forestillingene Vega Scene setter opp for å døyve lengselen. Det er med andre ord bare å bestille billett til neste oppsetning av REAS!