Forskeren som var redd for å snakke høyt

I august var jeg på mitt livs første Arendalsuke. Min venninne og jeg beveget oss fra panelsamtale til panelsamtale, hun med åpne ører og interesse, jeg med en trykkende følelse av ærefrykt og fremmedgjøring.

Det var særlig én debatt vi hadde sett oss ut, med en kvinnelig forsker vi begge så opp til i panelet. Da samtalen var ferdig snudde jeg meg mot min venninne, som satt med tårevåte øyne og klappet iherdig. Hun hvisket meg inn i øret at hun bare måtte stille henne et spørsmål, og hun måtte ha et bilde til Instagram. 

Sammen med noen eldre beundrere satt vi igjen til lokalet var tomt. I det forskeren begynte å bevege seg ut, tok venninnen min fart, løp etter henne, og avbrøt henne midt i en samtale. Venninnen min utfordret forskeren på noe hun hadde sagt, og de stod og diskuterte. Vi fikk stå og snakke med forskeren vi begge beundret lenge. Frem til venninnen min ba om en selfie.

Forskeren vegret seg nemlig for å bli avbildet. Det kom frem at hun ikke lenger hadde sosiale medier, det hadde hun kvittet seg med for lenge siden. Hun fortalte at hun ikke har klart å heve seg over kritikken hun har fått. Hun har en for skjør sjel, sa hun. Hun kunne høre kallenavnene fra kommentarfeltene når hun møtte en fremmeds øyne på gata. Kolleger på jobb hadde kritisert henne så mye at hun slet med å uttale seg om et fagfelt hun har jobbet med i mange tiår.

Da jeg var liten tenkte jeg at en forsker var en som satt på et kontor med bokhyller til taket, som bar flosshatt og monokkel og hadde et kjempestort hode. Jeg tenkte at en forsker kunne svare på alle spørsmål. Tilliten til forskning er et tegn på at samfunnet har gjort noe riktig. Forskerne har etos, fordi de følger strenge normer, fordi deres ansvar som forskere fordrer dette. Forskere har ikke bare vanlig ytringsfrihet, de skal forholde seg til den akademiske ytringsfriheten. Den akademiske ytringsfriheten medfører et samfunnsansvar for å opplyse oss om sin forskning, og et ansvar for å gjøre dette så riktig som mulig. 

Det er et skille mellom den akademiske ytringsfriheten og den allmenne ytringsfriheten ved at forskerne må følge en rekke kvalitetsnormer før de ytrer seg. Den akademiske ytringsfriheten bygger på sannhetssøken, det er leting etter sannhet som er en forskers jobb. Som politiker kan man ytre seg litt som man vil. Man kan gråte på talerstolen og anklage politisk motstandere for å sleike imamer opp etter ryggen. Man kan til og med si at global oppvarming ikke er menneskeskapt, og at man tror koronavaksinen er farlig. 

Men forskere skal ikke snakke fra levra eller la følelsene renne over. De skal holde seg til sannheten. Slik har forskerne klart å opprettholde sin legitimitet. Det var derfor jeg ble bekymret da jeg møtte forskeren som var redd for å snakke høyt. Når ikke menneskene som jobber med å lete etter det som er sant, tør å si noe: Hvordan står det til med ytringsfriheten da?

Blant oss unge i dag er det mange som er redde for å si noe i offentligheten. Fritt ords rapport fra 2021 viser at 44 prosent av unge har opplevd å få negative reaksjoner når de deler sine meninger i offentligheten. Enten har de blitt latterliggjort eller fått personkritikk. Jeg synes også det er skummelt å ytre meg om det jeg bryr meg om. Ofte lar jeg være å stille spørsmål fordi jeg er redd for å si noe galt. Jeg vil ikke virke dum og uvitende. Jeg vil gjerne være den som rekker opp hånden i forelesningen, eller går opp til forskeren etter en paneldebatt i Arendal, men frykten for å si noe dumt hindrer meg. 

Martha Nussbaum skriver om den sokratiske dialogen i hennes bok Not for Profit. Slavegutten som stiller spørsmålene i Platons Menon vinner diskusjonen, delvis fordi han ikke er arrogant. Han stiller spørsmål, og det er spørsmålene han stiller som er Platons bevis for at kunnskapen allerede finnes i oss. At vi mennesker reinkarneres er fremdeles tvilsomt, men at det å stille spørsmål gjør oss klokere er sant også den dag i dag. I motsetning til meg, er ikke min venninne redd for å stille spørsmål. Alt hun vil er å få svar på sine spørsmål om verden, og hun skammer seg ikke for å spørre. Hun er ydmyk og nysgjerrig.

Anine Kierulf ledet et utvalg som skulle ta temperaturen i den akademiske ytringsfriheten i Norge. Det kom frem i rapporten at en av hovedfiendene mot akademisk ytringsfrihet er selvsensur. En av de største truslene er at forskere hindrer seg selv i å snakke. De er redde for å si noe dumt de og. De bekymrer seg for hvordan deres kollegaer, andre forskere, skal reagere. De tør ikke la seg intervjue i frykt for hvordan mediene skal vinkle sakene, eller studenter i forelesninger som motarbeider visse holdninger. 

Forskere, som alle jobber med å søke etter sannhet, må alltid strebe etter å bygge en kultur hvor de støtter hverandre og klarer å diskutere fakta i offentligheten. Forskeren jeg møtte i Arendal, har jeg lenge beundret arbeidet til, ikke fordi jeg er enig eller uenig, men fordi det ligger årevis med studier og kompetanse bak. Hun er en viktig stemme i en vanskelig debatt, og var med på å nyansere den, selv når det var upopulært. Poenget hun kom med fikk kritikk, ikke fordi det var feil, men fordi det tvang oss til å tenke etter. Nå er hun redd for å snakke fordi kollegaer og ytringsklimaet er for hardt. 

At ikke forskere klarer å ha nyanserte dialoger med hverandre, kan tyde på at de har mistet ydmykheten og er mer opptatt av å fremme seg selv enn sannheten. Går forskningen i en retning med mer selvsensur, for å please studentene i lesesalen, forskningskollegaer eller etatene som har bestilt en rapport, mister forskning sin verdi.

I møte med de store samfunnsutfordringene vi står overfor i dag, trenger vi akademisk ytringsfrihet mer enn noen gang. Vi trenger også at vi hører på hverandre, stiller spørsmål, og diskuterer godt med hverandre. Vi skal takle store systemiske endringer, med klima, migrasjon og økende sosiale forskjeller. Temaer som, ironisk nok, forskere vegrer seg aller mest for å ytre seg om. I et miljø hvor man jobber for sannhet, må man klare å dele den. Og vi som samfunn skal ikke bare tåle å høre sannheten, vi skal ville ha den.

Hadde jeg vært alene i Arendal, ville jeg følt meg liten. Ved siden av min venninne, som snakker med alle hun møter, fikk jeg brukt uken til å lære. Om Arendalsuka er ytringsfrihetens navle kan diskuteres. Men at det er fullt av mennesker med kunnskap er sikkert. Møtet med forskeren, som slet med å snakke høyt etter å ha forsøkt å nyansere våre blikk, rystet meg. Men tanken på at min venninne kanskje en dag ville oppleve det samme, rystet meg mer. Når det fremdeles finnes nysgjerrige mennesker, som er åpne, lyttende og spørrende, må vi jobbe for å beholde dem. Og ansvaret for at det skjer ligger på oss alle.