Mobbing på HF

Ved å bruke loven om offentlighet i forvaltningen fikk jeg i begynnelsen av januar tilsendt fra Universitetet i Oslo (UiO) flere til da hemmelige brev som viste hvordan administrasjonen hadde behandlet saker som gjaldt undertegnede. De reiste etter min vurdering spørsmål om ledere ved Humanistisk Fakultets (HF) forhold til lovene om mobbing på arbeidsplassen og beskyttelse av varslere. Jeg skrev et brev om dette til rektor med kopi til blant annet Universitas og kolleger på instituttet.

Instituttstyrer reagerte med å kalle inn til et møte av vitenskapelig ansatte og stipendiater 22. januar, der det ifølge innkallinga skulle være anledning til å stille spørsmål om de nevnte forholdene. Circa 30 personer møtte. Den som ikke møtte var instituttstyrer. I stedet leste visestyrer og undervisningsleder forberedte innlegg der undertegnede ble karakterisert med verdiladede ukvemsord fulgt av lang rekke mer eller mindre usanne beskyldninger. Forsamlingen ble sittende ganske stum. Det var etterpå ikke et eneste spørsmål om det møtet var innkalt for, delvis fordi instituttstyrer ikke var til stede, delvis fordi forsamlinga følte seg pinlig berørt. Jeg krevde å få utskrift av innleggene, uten resultat. Loven definerer mobbing som plaging og utfrysing av ansatte, iverksatt av overordnede. Hensikten var her å få meg fra å gå ut med den nevnte informasjonen. Jeg har grunn til å tro at seansen var avklart med fakultetsledelsen. Mange av de tilstedeværende sa etterpå at de var rystet over den uakademiske og anti-intellektuelle seansen.

Seinere er resultatene av HFs miljøundersøkelse offentliggjort. 12-13 prosent av de ansatte har opplevd mobbing de siste 6 månedene. Ledelse fikk lav vurdering generelt, lavest fikk ledelsen på mitt institutt IAKH. Resultatet har fullt ut bekreftet min og andres kritikk. Universitas hadde i sin reportasje i forrige nummer problemer med å få mobbeoffer til å stå fram, bare undertegnede gjorde det. Av frykt for sanksjoner?

Rektor og universitetsdirektør sier at de tar tallene alvorlig, men lar fakultetsdirektør lede oppfølginga, og instituttstyrere skal organisere den. Når HF-ledelsens lederstil er problemet, er ikke de rette instans til å foreslå forbedringer. De vil være mest opptatt av å beskytte seg selv, og HF ble presset til undersøkelsen. Rektor og direktør ønsker utvilsomt slutt på mobbing og dårlig ledelse på HF, men noe er åpenbart enda viktigere, å beskytte personer med byråkratisk makt.

HFs undersøkelse må ikke få renne ut i sanden. Pedagoger og forskere har krav på rammebetingelser som fremmer kvalitet. Saken krever ei uavhengig gransking med fagforeninger, juridisk sakkunnskap og tung statlig ekspertise. Ansattes juridiske retter må sikres. Kanaler for innflytelse må institusjonaliseres, i dag har instituttstyrer og dekan for stor personlig makt og ikke alle har den dømmekrafta som kreves. Ved forrige dekanvalg foreslo den tapende kandidaten et ombud på HF for klager over byråkrater. Miljøundersøkelsen har vist behovet.