Sosiologi krever strategi

I Aftenposten 7. januar skriver Hedda Refsum at hun føler seg lurt. Sosiologutdanningen hennes fra UiO gir henne ikke relevante jobber. På vegne av faget må jeg bare beklage at Refsum sitter igjen med dette inntrykket. Men nå er det en gang slik at alle ikke-profesjonsutdanninger krever en viss peiling på hva man vil gjøre etter studiene for at de skal bli relevante. I alle fall på masternivå.

For andre som frykter at de skal havne i Refsums situasjon er det derfor nyttig å forstå at samfunnsvitere hovedsakelig jobber i fire bransjer: 1) Offentlig sektor, 2) medier, organisasjoner og informasjonsbedrifter, 3) privat sektor (så som konsulentbyråer av typen Accenture), samt 4) forskning og undervisning.

Felles for sosiologene i disse bransjene er at de ofte settes i sving med å finne kreative innfallsvinkler til å bedre forstå hvordan samfunnet fungerer. Utstyrt med teoretiske og metodologiske kvaliteter kan de – ideelt sett – innhente, analysere og formidle et komplisert datamateriale med utgangspunkt i en spesifikk problemstilling. Enten det er i form av statistikk, tekstanalyse eller feltstudier er disse kvalitetene ettertraktet vare dersom de tilbys riktig.

Et bevis på dette er at motorsykkelprodusenten Harley-Davidson, IT-selskapet Intel og klesmerket Patagonia i økende grad har ansatt samfunnsvitere. Nettopp på grunn av deres kunnskap om hvordan folk oppfører seg, brukes de til å forbedre interne samhandlingsprosesser eller raffinere forbrukerforståelsen. Det er heller ikke tilfeldig at bedrifter med egne avdelinger for samfunnsansvar – corporate social responsibility – leter aktivt etter kvalifiserte samfunnsvitere. En variant av sistnevnte emne, kalt «Verdiskapning og samfunnsansvar», undervises eksempelvis ved Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse på NTNU. Møbelprodusenten Ekornes er blant samarbeidspartnerne.

Til tross for dette er steget fra studier til arbeidsliv ofte vanskelig å se for mange studenter, ikke bare sosiologer. Heldigvis finnes det allerede en rekke overgangsordninger. Ved UiO har man «Vitenskapsbutikken». Her oppretter arbeidsgivere som for eksempel Dyrevernalliansen, Redd Barna og Kreftforeningen studentprosjekter de ønsker samfunnsvitenskapelige svar på. Karrieresenteret ved Universitetet i Bergen samarbeider med det regionale traineeprogrammet Trainee Vest. Karrieresenteret ved Norges arktiske universitet (UiT) har en internshipordning hvor du kan få relevant praksis hos en arbeidsgiver. Utenfor utdanningsinstitusjonene kan man få hjelp av formidlingsbyrået Academic Work.

Deltagelse i disse ordningene gir ingen jobbgaranti. Men sammen med økt kunnskap om hvilke muligheter som finnes, gir de verdifulle erfaringer for å forstå hvordan arbeidslivet fungerer. Viktigst er at de gir muligheten til å spisse masteroppgaven. På den måten kan den bli dokumentasjon på at man faktisk er i besittelse av kunnskap som er relevant for arbeidsgiverne, ikke bare arbeidslivet.