Dystopisk salto inn i arbeidslivet

De kan ikke lese uavbrutt i mer enn ti minutter av gangen. De har sluttet å bruke punktum, skriver NRK – fordi det blir for passiv-aggressivt. De sliter med å betegne følelser på andre måter enn ved hjelp av en emoji.

De siste ti-femten årene har de gått med en oppmerksomhetssyk lekekamerat klistret til håndflaten, som utallige ganger daglig varsler om hva som skjer fjernt og nært. Nå er de i ferd med å fullføre høyere utdanning. De skal inn i arbeidslivet, få ansvar, forholde seg til en arbeidsgiver og kolleger like gamle som deres egne foreldre. Hvordan skal dette gå?

«Generasjon prestasjon», «Generasjon Z», «Generasjon TikTok». Begrepene er mange og grensene er flytende. Ingen vet egentlig akkurat hva som karakteriserer dem. De rakk så vidt å oppleve fasttelefonen før chattesidene overtok. Er det en hel generasjon med kronisk telefonskrekk? Amerikansk popkultur har så lenge de kan huske kun vært et tastetrykk unna. Får vi en generasjon som ubevisst utrydder sitt eget morsmål til fordel for det mer meme-vennlige engelsk?

Skal vi tro journalistene, forskerne og andre mer eller mindre troverdige synsere, er ikke livet bare en dans på roser for gjengen oppvokst i smarttelefonens gullalder. En jevn strøm av artikler om hvor dårlig det går med mine jevnaldrende, gir i det minste føde til undertegnedes dystopiske forestillinger. Det er vanskelig å se hvordan denne snodige arten skal finne sin plass innenfor ni-til-fire-jobbens rammer. Vil middelmådig SoMe-kunnskap av typen «hvordan lage en tiltalende Instagram-feed» kunne redde dem inn?

Og det er ikke bare den ensomme, klima-angsty og pandemitraumatiserte generasjonen som sliter. Også de som allerede har følt arbeidslivet på kroppen en stund, har rukket å bli kjent med den nye folkesykdommen – utbrentheten. Nylig måtte komiker Martin Beyer-Olsen avbryte et humorshow etter at kroppen gikk i stå. Når selv ikke kjendisene er trygge må det vel stå dårlig til? Det er bare å spenne seg fast og glede seg til den dagen det uvennlige arbeidsmarkedet ønsker dagens unge velkommen.

Merkelig nok er undertegnede selv en del av denne generasjonen hun ser så grusomt mørkt på. Og de fleste hun møter er noenlunde oppegående. Innimellom imponerer de attpåtil med det som kan ligne en veloverveid refleksjon. På mystisk vis skal det nok bli folk av dem også.