«Knus gubbeveldet»

Denne uken kan du lese om den italienske studenten Virginia Mellace (22). Hennes største frykt er å ende opp med bo med mamma og pappa i fremtiden. I Italia er det nemlig mellom 1 og 1,4 millioner arbeidsløse unge mellom 15 og 24 år. Dermed troner de nær europatoppen av ung arbeidsledighet, kun slått av Spania og Hellas.

I Norge har derimot andelen under 30 år som står i jobb økt til det høyeste siden 2008. Registrerte unge arbeidsledige er helt nede på 0,9 prosent. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) kan dette skyldes at det har vært høy etterspørsel etter arbeidskraft de siste årene. Kanskje det også skyldes de unges mulighet til å medvirke?

Ifølge presidenten for Italias nasjonale ungdomsråd, er det få unge som føler de har reell makt, og mange mener at det er altfor mange gæmliser som er folkevalgte. Vi har også et gubbevelde her til lands, og ifølge valgforsker Jana Birke Belschner er unge underrepresentert i politikken. Som i mange andre land, har vi utallige ungdomsorganisasjoner og aktører drevet av, med og for unge – for å fremme unges interesser. Det som kanskje skiller oss fra andre, er at vi har reell innflytelsesmakt. 

Universitas (skamløs selvpromo), Natur og ungdom og Norsk studentorganisasjon (NSO) er levende eksempler på unge som løfter andre unges interesser, setter dagsordenen og til og med klarer å flytte millionbeløp i statsbudsjettet. Som da NSO sikret studentene 11-måneders studiestøtte i 2016, eller da hele Norge fulgte med da NU saksøkte staten i 2017.

Unge i Italia virker å ha tradisjon for å drive med aktivisme og demonstrasjoner for å bli hørt, trolig fordi avstanden mellom dem og politikerne er så stor. Når vi tyr til aktivisme her, er det ofte først etter at man har snakket med politikere. For dersom man ønsker å snakke med dem, er de stort sett bare en e-post unna. Flere ungdomsorganisasjoner har også god og jevnlig kontakt med sine respektive statsråder.

Selv om høyere utdanningsminister Sandra Borch (Sp) ikke alltid gjør som studentene vil, er hun ikke vanskelig å be til et intervju, et møte eller en samtale. Dette er fordi de unge og politikerne har en gjensidig interesse av hverandre. Og hvis noen er vanskelig å be, så får de høre det – og da skjerper de seg, stort sett. For eksempel ny byrådsleder i Oslo, Eirik Lae Solberg (H), som endelig har svart Universitas etter gjentatte forsøk på et intervju om hans visjoner for studenthovedstaden. 

Ønsket om å få flere unge til å delta, engasjere seg og stille til valg kommer fra alle kanter – kanskje med unntak av kommentarfeltkrigerne, som mener at unge ikke er kvalifisert til å mene noe før vi har mistet livsgnisten, halve håret – og vært gjennom to skilsmisser.

Vi har ikke alltid like mye tyngde som vi burde ha, og unge må fortsatt jobbe hardt og gjøre rent bord for å bli tatt seriøst. Hver gang. Men vi har i alle fall et bord, og er heldige som har reell innflytelsesmakt. Dette gjør det mulig å få gjennomslag for politikk på unges premisser. Sammen kan vi fase ut gubbeveldet!