Rania (22) ønsker seg vekk

– Kaliméra!

Rania Sotirchou (22) åpner døra og viser oss inn i den lille fireroms leiligheten i et toetasjers rekkehus. Vi er førti minutter nord for Athens sentrum. Sentrumstrafikken er fjern, en sjelden gang passerer en bil. Under appelsintrærne bjeffer en ensom hund. På kjøkkenet står moren klar med kaffe og greske småkaker.

Vi går inn på rommet til Rania hvor hun har dekket veggene med postkort fra venner, bilder, tegninger og malerier. I senga ligger en kosebamse og en Frida Kahlo-pute. Eksamensperioden nærmer seg, og pulten er dekket av åpne pensumbøker.

Men på spørsmål om hvordan det er å være ung i Hellas med dagens økonomiske situasjon, blekner smilet fort.

Ifølge en spørreundersøkelse gjort av dianeosis.org fra 2022, ønsker 77,1 prosent av alle grekere mellom 17-24 å emigrere. Sotirchou er intet unntak.

– Jeg elsker Hellas, men de dårlige lønningene gjør at jeg vil ikke bli. Fra den åpne kjøkkendøra nynner moren. Alt dette gjør Sotirchou seg klar til å forlate. Om få måneder skal hun avbryte studiene, og dra til Spania for å jobbe.

Generasjonskrise

– Jeg husker så vidt at vi hadde bedre råd. Vi har ikke dratt på familieferier etter det, siden pappa er taxisjåfør og foretrekker å jobbe. Alt var mer avslappet før, mimrer hun. Sotirchou var 8 år da Hellas ble hardt rammet av den verdensomspennende finanskrisa i 2008.

To år senere begynte den store greske gjeldskrisa som kom til å snu rundt på Hellas. Store underskudd i statsbudsjettet, sammen med den internasjonale finanskrisa, gjorde at Hellas ikke kunne låne mer penger fra det internasjonale finansmarkedet.

Store innstramminger fikk arbeidsledigheten og priser til å skyte i været.

Etter år med reformprogram og kriselån har landet fortsatt stor gjeld, og stadig nye kriser. Pandemien og Ukraina-krigen, gjør at prisene fortsetter å øke. For Sotirchous familie har det vært spesielt utfordrende. Hun er ærlig om at foreldrenes fokus på sparing har vært mentalt krevende.

– Jeg forsto at vi hadde økonomiske problemer veldig tidlig, og jeg ville ta min del i inntektene. Foreldrene mine presset meg aldri til å finne jobb, men jeg kjente alltid på et behov til å klare meg selv.

Foreldrenes bekymring over økonomien gjorde henne for bevisst.

– Det er viktig å kunne slappe av når det kommer til penger, og ikke la bekymringen ta for mye energi. Jeg har heldigvis blitt flinkere til det nå, men det har vært vanskelig.

På veggen henger polaroidbilder av vennegjengen. De prøver å henge så ofte som mulig, men det sosiale er ikke alltid lett når pengene er begrensede.

– Heldigvis er vennene mine forståelsesfulle når det kommer til sparing, og de fleste er i samme situasjon. Vi drar bare på billige steder, så da trenger jeg ikke å stresse over å bruke for mye. Dagene Sotirchou har jobbet til sent i helgene, er de greske bartradisjonene ideelle: Hvis hun møter vennene rundt midnatt, sitter de gjerne til femtiden om morgenen.

– Metroen slutter å gå tolv, så da blir det lett at man sitter til den begynner å gå igjen, smiler Sotirchou.

Gratisprinsippet fungerer ikke

Blant Sotirchous venner er det vanlig å være første generasjon til å ta høyere utdanning. Ingen av foreldrene fullførte videregående, og begge har vært i arbeid siden tenårene. Hun har selv følt mye press fra samfunnet og lærerne til å velge riktig.

– Jeg fikk gode karakterer og tlærerne anbefalte meg å søke på jus. Selv om det er større mulighet for å få jobb og høyere lønn med jusutdanning, ville jeg mye heller studere noe jeg var interessert i. Resultatet ble sosialantropologi.

– Foreldrene mine støttet meg i valget, noe jeg er veldig takknemlig for. Jeg elsker studiet, og angrer ikke et sekund, selv om det kan være vanskelig å finne relevant arbeid.

De sosiale forskjellene kommer også til syne gjennom bruk av privattimer for å gjøre det bra på avgangseksamener. Det er kun de mest ressurssterke elevene som har mulighet til dette.

– Den offentlige grunnskolen skal i teorien være gratis, men i praksis forventes det at alle tar privattimer.

Selv hadde Sotirchou ukentlig 1-3 timer privatundervisning hele videregående, hvor hver time kostet omtrent 12 euro.

– Samfunnet presser deg til at det er nødvendig. Det er umulig å gjøre det bra på de endelige eksamene uten ekstra timer, så nesten alle foreldre betaler store summer for at barna skal få ekstra undervisning.

Siste året på videregående må alle elever gjennomføre noe kalt «panhellensk eksamen» for å gi de flinkeste elevene adgang til de offentlige universitetene. Disse eksamenene er notorisk vanskelige.

– Vi må kunne dikt på gammelgresk og latin utenat, sier hun.

Siden hele fremtiden avhenger av resultatet, er privattimer normalisert. Dette bryter likevel med grunnloven, som sier at offentlig utdanning skal være gratis. Selv om flere har kritisert dette i den offentlige debatten, har det ikke vært noen store gjennomslag.

I en studie fra 2017 fant forskere ut at skoleelever fra familier med bedre råd har lettere for å komme inn på universiteter, til tross for at familier med lavere økonomi bruker mer penger på privattimer.

En gjennomsnittlig gresk familie investerer 50 prosent av årlige inntekter i barnas utdanning, for dårligere stilte foreldre er tallet 60 prosent. De som ikke kommer seg inn på offentlige universiteter med de endelige eksamenskarakterene, kan betale store summer for å gå på private universiteter, hvor prislappen er opptil 10.000 euro per år. Her er det lavere strykprosent.

– Den greske utdanningen er basert på økonomiske forskjeller, sukker Sotirchou.

Drømmen om Spania

I 2022 fikk Sotirchou oppfylt den store drømmen om å få dra på Erasmus-utveksling, men å få råd til drømmen var ingen enkel sak.

– Jeg jobbet mye for å tjene 500 euro (cirka 5500 NOK) hver måned, og av disse sparte jeg 300 (cirka 3200 NOK). Valget falt på Sevilla, siden det er blant de billigste byene i Spania. Å være blant utvekslingsstudenter fra andre europeiske land var utfordrende.

– Jeg følte meg litt ekskludert iblant, det var et tydelig økonomisk skille mellom oss grekere og de fra lenge nord i Europa. Men vi er flinke til å le ting bort og takle det med humor. Sammen med de greske vennene vitset de heller om hvor billig forbruk de hadde.

– Vi vet at vi ikke kan noe for pengesituasjonen, og jeg gjør mitt beste for å ha et lavest mulig forbruk. Hun merket også de økonomiske forskjellene i klasserommet.

– I Hellas har kun 10 prosent PC til å ta notater, men i Spania var det omvendt. Jeg følte meg dum der jeg satt med penn og papir i Sevilla. Egen PC er ikke en selvfølge for alle greske studenter. Hun forteller at det under pandemien var flere som slet med å få nettundervisningen til å gå opp.

– Jeg mistet en eksamen fordi internettet mitt havarerte.

Uproporsjonale prisøkninger

I løpet av utvekslingsåret fikk Sotirchou sett for alvor hvor alvorlig situasjonen er i hjemlandet. Da hun skrev en oppgave om gresk arbeidsledighet, innså hun hvor store forskjellene var mellom Spania og Hellas.

– Vi arbeider mye i forhold til hvor lite vi tjener. Og pensjonen er latterlig lav. Prisene i Spania er nesten de samme, men minstelønna der er 7 euro, og her er den bare 3,5. Før Erasmussemesteret jobbet hun noen uker i Sevilla.

– Med tanke på arbeidsmengde og lønn er det mye mer lønnsomt å jobbe i Spania. Derfor ser jeg ingen vits i å jobbe her i elendige forhold for å tjene ingenting, sier hun.

På grunn av krigen i Ukraina, har prisene på både matvarer og strøm økt. Hun roper på moren sin for å spørre om strømprisene. Svaret kommer først på gresk, deretter oversatt.

– Før betalte vi 30 euro i måneden for strøm, men nå er regningen på 100 euro, forteller hun.

Selv om den gjengse skandinaver ser for seg et evig varmt klima, er Athen rimelig kaldt om vinteren. Når vi besøker Rania tidlig i januar, viser gradestokken 8 plussgrader. Med høy luftfuktighet og trekk fra havet er det umulig å leve godt uten varmeovn, og strømprisene har, som mange steder i Europa, rammet de aller svakeste hardest.

Rania skulle gjerne hatt egen leilighet, slik de fleste av vennene hennes har, men regnskapet har aldri gått opp. Med økte boligpriser er det enda mer umulig.

– Vi lokale må ta konsekvensene for at turisme og Airbnb presser boligprisene opp. Det siste året har faktisk prisen på en enkeltleilighet doblet seg. Man kan ikke bo alene uten støtte fra familien eller en godt betalt fulltidsjobb.

Studentene utnyttes på jobb

Sotirchou har selv erfart hvor brutalt arbeidsmarkedet kan være for en student. Hun har på det meste hatt tre jobber om gangen.

– Det er helt vanlig at du ikke får betalt alt du har rett på. I min første jobb turte jeg ikke å si ifra, og jeg ble utnyttet.

I en av sine sesongjobber hadde hun en syvtimers arbeidsdag uten pause, noe som er blitt normalisert.

– Med større firma har man flere rettigheter, men lønna er fortsatt dritt. I eksamensperioden har de mange deltidsjobbene vært en utfordring.

– Jeg våknet tidlig, og jobbet fra syv, for så å ta eksamen klokka elleve. Deretter tilbake på jobb resten av dagen. Det er ikke alltid de tillater å ta eksamen i jobbtiden, så da må du bruke feriedager.

Nå jobber hun på en lekeplass hvor tidene er fleksible og lønna på 6 euro i timen. Hun har valgt klasser etter når hun får jobbe.

En vanlig dag for henne ser slik ut: hun står opp for å være kl. 7 på jobb. Kl. 11 drar hun på en lang undervisningsøkt på universitetet, og på kvelden studerer hun hjemme. Det er likevel ikke så travelt som hun hadde det tidligere.

– Jeg sa opp den forrige jobben da jeg innså at jeg aldri hadde tid til venner. Å være sosial er viktig for meg, men jeg var enten alltid på jobb, altfor sliten, eller syk. Det tar på helsa.

Hevet over loven

Ulydighet er et stikkord blant unge grekere. Sotirchou innrømmer for eksempel at hun sniker på offentlig transport. Det er sjeldent hun blir tatt på den lange metroturen fra universitetet og ut til forstaden vi nå besøker.

– Vi føler oss hevet over loven og regjeringen. Det er mangel på tillit, fra begge sider. Å snike på offentlig transport er et lovbrudd hun kanskje deler med flere norske studenter, men hun påpeker at det i tillegg er normalisert å stjele blant vennene hennes.

– Men man passer på å være bevisst på at det er store kjeder, som for eksempel H&M, det går utover. Jeg tror naskingen er en blanding av dårlig råd og ulydighet, i tillegg til kognitiv dissonans. Vi er gode til å finne på unnskyldninger, ler hun.

Å kjøpe brukt er blitt mer populært, og Sotirchou er glad for at flere er mer miljøbevisste. Selv er hun også veganer og vil leve med hensyn til både pris og klima.

– Mange av den eldre generasjonen kaller dagens unge for late og klagende, men det er en urettferdig sammenligning. På deres tid var økonomien bedre og de måtte ikke jobbe så mye for å få alt til å gå opp. Det er jo tross alt ikke oss unge sin feil at økonomipolitikken sendte oss inn i en krise.

Sotirchou ser på klokka og beklager at vi må avslutte intervjuet. Hun skal snart på jobb, og må rekke å hvile litt først. Fra stua vinker moren oss farvel. Ute i den greske ettermiddagen er januarlufta kjølig.

Vi tar metroen tilbake, og på veien passerer vi idrettsarenaer etter OL i 2004, silhuetter fra en tid da den greske ungdommen kunne se lysere på fremtiden.