Når verden dør og fødes på nytt

I en tid der urettferdighet brer seg og verden balanserer på kanten av fundamentale endringer, kan vi ikke lenger tillate oss å ignorere de utfordringene som ikke direkte rammer oss selv. Arnulf Øverlands ord «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv» er et moralsk krav som runger gjennom tidene – et krav om empati, handling og ansvar. 

Antonio Gramscis skarpe observasjon «The old world is dying, and the new world struggles to be born: now is the time of monsters» beskriver presist vår tidsalder. Vi står i et liminalt rom der det gamle systemet av urettferdighet og ulikhet vakler, men der en mer rettferdig og inkluderende verden fortsatt ikke har tatt form. I dette vakuumet oppstår «monstrene» – populisme, klimaresignasjon og sosiale splittelser – som utfordrer vår evne til å handle kollektivt for fellesskapets beste. 

Historien har vist at studentene har en iboende kraft til å være veivisere i slike transformative tider. Studentopprøret i 1968 og demonstrasjonene i 1993 er levende eksempler på hvordan studenter har reist seg mot urett og drevet frem endring. I dag ser vi denne samme ånden manifestere seg gjennom Palestina-bevegelsen. Studenters solidaritet og urokkelige engasjement for rettferdighet viser at evnen til å utfordre maktstrukturer og skape forandring fortsatt er levende. Gjennom markeringer, aksjoner og krav om rettferdighet viser dagens studenter at aktivisme ikke bare er en historisk arv, men en pågående kamp. 

Men samtidig er det urovekkende å se hvordan studentenes levekår stadig forverres, med økt press, økonomisk usikkerhet og en epidemi av psykiske helseutfordringer. Denne realiteten risikerer å kvele muligheten for kollektiv handling og nærer en farlig passivitet. Aktivisme, en gang et selvfølgelig uttrykk for solidaritet, har blitt erstattet av resignasjon og individualisme. 

Nå er tiden inne for et valg: Skal vi forbli tause vitner til destruktive krefter, eller skal vi reise oss og handle? Vi må forstå at å handle mot urett ikke bare er en moralsk plikt, men også en nødvendighet for å sikre en verden der vi alle kan leve meningsfulle liv. Solidaritet er ikke en abstrakt verdi – det er grunnlaget for en bedre fremtid. 

Dette er en tid for mot og handling. Vi må utfordre eksisterende strukturer, våge å ta ubehagelige standpunkt og bygge broer mot det nye som kan oppstå. I kjernen av dette ligger en dyp forståelse av at våre egne liv er uløselig knyttet til andres. 

Valget er vårt: Skal vi tillate urettferdighet å triumfere, eller skal vi stå opp for en ny verden? Det gamle dør, det nye er ikke født – men vi har makten til å forme det som kommer. La oss velge å kjempe, slik at fremtiden kan være et speil av våre beste idealer.