Brokete skrot

SKROT er en usedvanlig bok. Den er en antologi med bidrag fra hele seksti forfatterspirer og fem skriveskoler i Skandinavia: Bø, Bergen, Tromsø, Göteborg og København.

De fleste av tekstene i samlingen er enten dikt skrevet på frie vers eller korte noveller. Eller kanskje det er bedre å kalle novellene små bekjennelser, beskrivelser, betraktninger, ofte selvbiografiske, skrevet på en litterær måte. For mange av beskrivelsene synes å være hentet direkte fra forfatternes egne liv.

Kanskje er det virkelighetslitteraturens etterdønninger som ennå kommer?

Men der den beste virkelighetslitteraturen klarte å gjøre genuint opplevde ting underliggjørende, og dermed om til noe estetisk, noe ikke helt selvbiografisk lenger, skjer ikke det samme når man simpelthen prøver å skrive som den, eller annen litteratur for øvrig. Dette hender dessverre litt for ofte i SKROT, mest i novellene, men også i diktene. Å tale med lånt stemme er ikke nok.

Når det er sagt, er formen eller skrivemåten på et gjennomgående høyt nivå. Skriving er et håndverk, og håndverket er mestret. Det er tydelig at forfatterne går på skriveskoler. Samtidig så må jeg innrømme at dette får meg til å tenke på noe Jorge Luis Borges sa om en samling av Aldous Huxleys tekster: «De er ikke udyktige, de er ikke dumme, de er ikke ekstremt kjedelige: de er, ganske enkelt, verdiløse».

Men å be om noe verdifullt allerede fra unge skriveskoleelever, er kanskje å misforstå meningen med denne antologien. Den er vel først og fremst laget for å vise fram talentet, viljen og ambisjonen til våre gryende forfattere: Ikke hva de allerede har fått til, men hva de kommer til få til, slik at man får “muligheten til å lese seg inn i fremtiden”, som Rune Christiansen skriver i forordet. Og mange av bidragene vitner utvilsomt om et stort talent og et realistisk potensial til å stille seg i rekken til de største samtidsforfatterne om en ti-tyve år.

Dermed blir leseropplevelsen delvis avhengig av hva man forventer seg. Forventer du å finne et slags vitnesbyrd om framtidig kvalitet, vil du definitivt bli oppmuntret, forventer du å finne visdom og estetisk prakt her og nå, vil du kanskje tenke noe à la Borges.

Man bør imidlertid ikke skjære alle bidragene over samme lest. Spesielt tekstene fra Bergen er allerede på et betydelig litterært nivå, alle var en nytelse å lese. Ta for eksempel disse vidunderlige linjene til Vibe Kilde: “myser gjennom lubne øyelokk / må ut og høste lyset” og “vi spiller sjakk med hansker av støv”. Eller hva med dette fra Isir Eline Braathen: “brus i ørene, bekkefoss / dråpedryss, rennende hår / over fjellets skuldre, / steinene / fossens slalåm”. Her kan man nærmest ta og føle på fjellvannet. Det er hva ekte litteratur gjør!

Andre forfattere, fra Bergen og andre steder, det er verdt å huske navnene til, er: Kajsa Bøyum, Askur Skaalum, Tuva Vik, Sine Makeda, Alba Bolling, Emilie A. Haugaard og Prableen Kaur. Samtidig vil det helt sikkert være late bloomers her, så det blir spennende å se hvem som kommer til å heve seg høyest i fremtiden.