En guttekveld utenom det vanlige

– Jeg var her forrige uke, da var det bare hvite folk. Jeg ville se det igjen med «broren min», forteller Helena Emnenu. 

Universitas står foran Helena Emnenu og Amar Singh i køen i trappa Hos Arne, en halvtime før forestillingen Sorte gutter gråter ikke begynner. Vi kan høre latter og rop fra etasjen over oss, der stykket skal spilles. Etter et kvarter dukker et hode hengende ned fra andreetasjen opp og roper at nå må vi komme opp. Vi tar av oss sko og jakker i det som er en helt vanlig leilighetssentré og går inn i stua Hos Arne. 

I sommer viste en rapport fra Kulturdirektoratet at teaterscener, konsertsaler og operaer over hele landet mistet 25 prosent av publikum etter pandemien. I september skrev Klassekampen at åtte av landets største teaterscener gikk med underskudd. Avdelingsdirektør i Kulturdirektoratet Torbjørn Urfjell uttalte til Aftenposten at landets scener måtte eksperimentere for å trekke publikum inn. Det har guttene bak Sorte gutter gråter ikke klart. 

Siden forestilling hadde premiere i august har den høstet imponerende anmeldelser. Billettene ble solgt ut på timer, og guttene har vært Oslos snakkis de siste ukene. Tani Dibasey har regissert stykket, sammen med skuespillerene Deniz Kaya, Rafid Arsalan Islam, Mohammed Aden Ali og Taume P. Dery. Stykket forsøker å beskrive det å være ung mann med flerkulturell bakgrunn, en gruppe som ofte blir stereotypisert og misforstått. 

Kåt av hemoroidekrem

Et stort spisebord er plassert midt i rommet. På bordet står tente stearinlys og en liten JBL-høyttaler som spiller noe Ne-Yo fra 2008. Ganske koselig. Rundt bordet sitter Deniz Kaya, Rafid Arsalan Islam, Mohammed Aden Ali, Taume P. Dery og Tani Dibasey. Publikum strømmer inn i leiligheten og tar plass som fluer på veggen under en guttekveld litt utenom det vanlige. 

Regissør Dibasey tar opp et videokamera og ber kompisene spille ut ulike situasjoner. Det er litt kødd og litt serr. De er jo tross alt skuespillere. Seansen tar en brå slutt da han ber Deniz Kaya og Rafid Islam kysse. Det gidder ikke Rafid å bli med på. 

– Du er skuespiller Rafid, du må klare å spille en gay rolle. Jobben din er å speile samfunnet rundt deg, sier Kaya. 

– Man kan være skuespiller uten å kysse gutter eller slikke fitte, svarer Islam.

Dette starter en lengre samtale om homofili. Er man gay hvis man kysser en gutt? Er man gay om man nesten puler en gutt, men lar vær? Er man gay om man blir kåt av å smøre rumpehullet sitt med hemoroidekrem? Du er bare gay om du puler en fyr, men ikke om du blir tatt i rumpa selv. De fleste i publikum ler, men andre stirrer hardt ned i bakken når guttene krangler høylytt om homofili, koranen og sex. Ubehaget er til å ta og føle på. 

Snakke ufiltrert 

For Deniz Kaya var det viktig at dette stykket bare skulle vise en guttegjeng som snakket sammen, helt ufiltrert. I samtale med Universitas etter stykket, forteller han at han tror folk ikke er så åpne i frykt for å si feil ting.

– Om det er politisk ukorrekte ting, eller vi sier ord man egentlig ikke burde bruke, so be it.

Mohammed Aden Ali tror vi alle er for opptatt av å si de riktige tingene. I teater og kunsten generelt føler han at folk ikke tør å være helt ekte. Før den aller første forestillingen måtte guttene holde hender og minne hverandre på at de stod sammen i dette. 

– Vi bruker mye av oss selv i forestillingen. Det koster, sier Ali. 

Samtalene stykket baserer seg på er enten improviserte, med anekdoter fra guttenes liv, eller hentet fra opptak de har hatt fra tidligere guttekvelder. Hver forestilling er annerledes, den ene kvelden snakker de om kjærlighet, den andre om homofili. Det kommer an på hva de føler den dagen. Det skal være ekte, genuint, personlig. Gjenkjennbart. 

– Jeg tror alle som går ut herfra tenker at det er digg at vi bare snakker ærlig. Man kjenner seg igjen i det, sier Kaya. 

Hold kjeft, pappa

I en av stykkets sterkeste scener imiterer Dibasey sin egen far. Som ung gutt hadde Dibasey et androgynt uttrykk, en drøm om å bli skuespiller. Han var en skuffelse for sin far, og selv om han skulle ønske det ikke betydde noe, så gjorde det vondt. 

– Det er faren min, og jeg vil gjøre ham stolt, men min største frykt er å bli som han. 

Med en Munkholm i hånden sjangler han rundt, skjeller ut vennene sine og snøvler med en tykk, påtatt aksent. Det som først startet som en morsom etterligning, tar over hele ham og tvinger rommet til å kjenne på ubehaget. Han roper til guttene at han er skuffet. Tenk på alt han har gjort for dem. Hva har de noen gang gjort for ham? Er dette takken? 

Guttene virker plutselig små, de setter seg tettere inntil hverandre og ber ham roe seg ned. Dibaseys far bryter opp de morsomme, ærlige samtalene, og guttene må skamme seg. Skamme seg over å være skuespillere, skamme seg over å dele. 

– Hold kjeft og se på meg når jeg snakker, roper Dibasey.

Men oppgjørets time kommer. Guttene reiser seg opp og samler seg rundt farsskikkelsen. De kaster ham ned i bordet, Kaya setter seg oppå ham, legger en pute over ansiktet hans, og kveler pappas stemme.

Særegen form 

Anmelder i Aftenposten, Per Christian Selmer-Anderssen, mener at de etablerte teatrene, som Nationaltheatret, ikke tør å ta tak i debattene som rører seg i samfunnet i dag. Der Sorte Gutter Gråter ikke evner å skape debatt og engasjere publikum, klarer ikke de etablerte teatrene å treffe den samme nerven. 

– Det som gir Sorte Gutter Gråter Ikke sprengkraft er at det tar opp temaer som faktisk angår oss som lever i dag, sier Selmer-Andressen. 

Ibsen kan godt si noe eksistensielt viktig om hvordan det er å være menneske i dag, men verken Jon Fosse eller Shakespeare kan si noe om hvordan datinglivet funker eller hvordan det er å være ung minoritet i 2023, fortsetter Selmer-Anderssen. 

I en analyse i Aftenposten trekker han frem høstens ulike publikums-hitter, som alle har til felles at de er eksperimentelle og appellerer til unge. Forestillinger som Rasisten i kjelleren på Oslo Nye og Fuckgirl hos Teatret Innlandet, i tillegg til Sorte Gutter Gråter Ikke, trakk store mengder publikum. Alle Rasistens forestillinger var utsolgt før premieren. 

Den konfronterende stilen i Sorte Gutter Gråter Ikke, der de interagerer med publikum og tvinger dem til å tenke, gir forestillingen en særegen form. Det kan ikke spilles på store scener, med de normene de etablerte teatrene krever, fordi stykkets styrke ligger i intimiteten med publikum, spontaniteten i dialogen og den ærligheten uforutsigbarheten skaper. Det er dette som gjør at de trekker et yngre og nytt publikum. 

Ikke alene 

Helena og Amar er overbevist om at enhver person som var Hos Arne denne kvelden, har mye å tenke på. De er takknemlige for åpenheten guttene viser. 

– Det er bare indoktrinert i oss at vi ikke kan snakke om disse tingene. Noen må begynne å bryte ned den veggen. Selv er jeg veldig åpen, fordi jeg tenker at fuck it, hvis jeg er åpen er det lettere for andre å være åpen mot meg, sier hun. 

Amar synes det er godt gjort å ta opp så mye tematikk som har vært tabu da man var barn. Han sier at det å se menn dele så mye så rett frem, gjorde noe med ham. 

– Tanker og følelser man ofte man tror at man sitter alene med er mer vanlig enn det vi tror. Det er fint å vite at vi er flere om det. Det åpner et rom for dialog og åpenhet. Ja til mer av dette!

Dibaseys far i stykket traff Helena, og beskrev følelsen av utilstrekkelighet hos sine foreldre. Hun forteller at hennes far er en respektert mann i det eritreiske miljøet, men han er veldig annerledes fra henne. 

– Jeg ser opp til faren min og vil gjøre ham stolt. Samtidig vil jeg ikke bli helt lik ham. Det var veldig digg å vite at jeg ikke er alene om å ha den tanken. 

No one

Etter to og en halv time er stykket ferdig. Guttene avslutter i en stor omfavnelse i midten av rommet og synger Alicia Keys «No one». Publikum reiser seg og klapper i takt med det som kanskje er totusentallets mest lidenskapelige popsang. De to guttene på raden bak meg rekker hendene i været og roper at «No one, no one, no one can get in the way of what I´m feeling».