Ytringsfrihetsfundamentalisme og rock ‘n’ roll
Danby Chois nye debattskrift svarer til forventningene: Tidvis godt, tidvis dårlig, og forutsigbart mye Danby Choi.
Tittel: Kanseller meg hvis du kan
Forfatter: Danby Choi
Sjanger: Selvbiografi
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 319
Som uttalt ytringsfrihetsfundamentalist og eneeier av en avis har Subjekt-redaktør Danby Choi markert seg i offentligheten som landets fremste kritiker av «woke» de siste årene. Med sin nye bok Kanseller meg hvis du kan sammenfatter han sin kritikk.
Debattens største anke har vært at partene snakker over hodet på hverandre og er uenige i problemets omfang – eller om «woke» i det hele tatt finnes eller ikke. I så måte fremstår dette som et konstruktivt prosjekt.
Mange av eksemplene Choi har valgt å trekke frem som «woke» og kanselleringskultur er også både gode og overbevisende.
Choi går bredt ut, mot både religiøs ekstremisme og æreskultur,
trangt ytringsrom på kunstfeltet,
samt gruppementalitet hos ungdom, som førte til at Eivind på 17
år måtte skifte videregående skole
tre ganger etter å ha skrevet skoleoppgave om politisk ekstremisme.
Bredden i eksemplene taler for et
troverdig samfunnsengasjement
som det er vanskelig å ikke la seg
overbevise av. Det er også godt
journalistisk håndverk.
Andre ganger faller analysen flatt. Choi bruker for eksempel underlig mye tekstmasse på en høyst personlig tolkning av overgrepssaken mot Gaute Drevdal, mediestormen etter Sophie Elises kokainbilde, samt redigeringskriger på sin egen Wikipedia-side, som eksempler på kansellering og «woke». Dette oppleves navlebeskuende og lite troverdig som eksempler på en bredere tendens.
Det samme kan sies når Choi drøfter kanselleringseksemplene med kunstner Lilith Keogh samt forleggerne i Legatum, Tore Rasmussen og Bjørn Christian Rødal. Mens Keogh lager bildekunst som harselerer med å sende innvandrere til Auschwitz, samt skryter av samarbeid med Alliansen-leder Hans Jørgen Lysglimt Johansen, er Rasmussen Alliansen-medlem og Rødal tidligere assosiert med Vigrid. Dette er aktører som stadig flørter med Holocaust-fornektelse, antisemittisme og ymse teorier om raseblanding, for å nevne noe.
Chois nyanserende holdning overfor disse virker noenlunde spesiell, i kontrast med den notorisk uforsonlige holdningen han har overfor folk han mener er «woke», som han karakteriserer som både narsissistiske, autoritære og demokratifiendtlige.
Her virker Choi mer interessert i å arrestere folk han mener er «woke» og skyve foran seg rock-’n’-roll-merkelappen ytringsfundamentalist, enn å gi en mer redelig diskusjon av hva som hører hjemme i en god offentlig samtale. At disse skal ha fri tilgang til offentlige flater fordi ett eller annet om kansellering, fremstår ikke bare som intellektuell dovenskap, men som en underlig form for verdimessig nihilisme.
Nettopp på grunn av slike utslag av å bytte ut det moralske apparatet med total prinsippfasthet, er boka på sitt beste når Choi tar et skritt bakover. I kapittelet «Når kunnskap blir farlig» gir han for eksempel en interessant analyse av deler av «woke»-retorikken som et klassebetinget maktspråk: Debatten, skriver Choi, er formet slik at «de som ikke har evne eller mulighet til å beherske sofistikerte kulturuttrykk, gjerne betraktes som «harry» [...] distinksjonen går mellom ‘Elg i solnedgang’, Winner Tip og rabattkoteletter fra Svinesund, kontra konseptkunst, årgangsvin og gourmetmåltider.»
Her kommer han inn på en vesentlig innsigelse mot den akademiske venstresiden: At deler av retorikken er preget av et moralsk ladd og tilgjort fagspråk, som fører til manglende deltakelse i debatten fra, og i verste fall forakt for, den sosiale klassen reell progressivisme er ment å hjelpe. Denne formen for klassebarriere i samfunnsdebatten er høyst reell, og Chois analyse er både original og leseverdig.
Tross noen gode partier begår Choi i det hele det som er samtidsdiagnostikerens kardinalfeil: Han finner et passende samlebegrep hvor han kan laste alt han ikke liker. Dels blir det velargumentert og interessant samfunnskritikk, dels navlebeskuende klaging, og dels litt mindre troverdige prinsipprytteri som tilsier at absolutt alle fortjener foredrag på Deichman.
Det blir som forventet: Tidvis godt, tidvis dårlig, og mye Danby Choi.