Spreke striper om ungdommelig dårskap

“Klimaforandring, rasisme, ulikhet, båtflyktninger, smarttelefoner, hardcore porn, fedme, elsparkesykler, penger, overvåkning, fukkings tiktok, abortlovgivning”.

Den nylanserte boken Bilde av en brennende T3sla skaper raskt forventninger om hvilke problemer boken vil ta opp. Verden går til grunne, og ungdommen føler på verdens håpløshet. I boken møter vi jentene Ivy, Asha og Farzana, som tar imot oljebransjens judaspenger for å gjøre det stort. Men oljen har en klebrig natur, og selv den minste berøring kan tilgrise deg.

Etter et tilbud fra “NörOil” – hvor jentene skulle lage en sang og promotere dem – blir de ufrivillige forkjempere i en opprørsbølge, som fører med seg brenning av biler, slåing av gutter og dreping av babyer. Det sorte gull greier å lokke til seg jentene i ulik grad, og resten av bokens handling utspiller seg i oljesølet.

Fra første møte med boken er det illustrasjonene som virkelig lokker en inn. Bokens tegninger fremstår litt amatørmessige, men det er nok et bevisst valg. Det virker som om bokens illustratør, Annika Linn Verdal Homme, har satt seg et klart mål for stiluttrykket: ungt og eksplosivt.

Handlingen blir hovedsakelig fremstilt i form av tegneseriestriper, men mellom stripene blir vi også kjent med historien på andre måter. Flytende vannmalerier – som i seg selv utspiller en annen handlingstråd, om unnfangelsen og dyrkelsen av en kjempebaby – og på en annen side, skrikende elektroniske kollasjer. Til tider får man et innblikk i karakterenes egne tanker i form av notater på en pc, og noen av sidene er helt sorte, som gir en behagelig pause fra kaoset.

Kombinasjonen av alle de ulike sidene kan til tider bli litt vel kakofonisk, men siden det er så lite tekst i boken, gir det et ekstra lag av spenning. Det estetiske er en sterk kvalitet ved boken, mens handlingen blir i forhold litt strebersk og uforløst. Det er også noe underliggende pubertalt ved hele prosjektet.

Når det gjelder pubertal litteratur er det to måter å skrive det på. Enten er du faktisk genuint pubertal, eller så er du en voksen som prøver å skrive en tekst for et pubertalt publikum. Sistnevnte er en vanskelig øvelse, og blir ofte krampaktig og kunstig. Denne teksten tenderer dessverre mot begge deler, som eksempelvis kan sees i karakterenes egne tanker: “Det begynte med den vanlige praten om at verden er helt fakka og hva faen er vår rolle i det og kan vi egentlig endre noe som helst?”

Tenåringens begjær etter opprør er tilstede, men blir dessverre tidvis patetisk. “Er det umoralsk å ta imot penger fra big corp? Vi er alle fanget i samme dritten uansett, ingen slipper unna systemet.” Karakterene virker preget av en fatalisme og en defaitisme, og fremstår da uvitende om voksenlivets komplekse natur. De blir for overfladisk “kule” for sitt eget beste.

Men til tross for noen klisjéer, er boken lettlest og annerledes, og gir en særegen leseropplevelse, eller kanskje heller en visuell opplevelse. For man sitter virkelig igjen med noen mette øyne etter en lesning av boken.