Erklærer emoens new age
Bli med på utflukt inn i følelseslivet, hvor Ea Othilde utnytter livets opp- og nedturer, for å levere pur terapi.
En hviskende stemme får slagkraft med hjelp av et variert og omfattende lydbilde. Drømmende, melankolske akkordprogresjoner gir assosiasjoner til følelsestunge dager. Ea Othilde står trygt mens hun geleider deg inn i livets nye emofase.
“Back To You” og “I Couldn’t Be There” viser vei inn i Othildes univers (førstnevnte sørget for P3s Månedens Urørt i mars). De er apetittvekkende, spesielt sistnevnte, som varmer opp til det som skal bli et opprørsk og uforutsigbart lydbilde.
Les også: Helsprø tider på Kunstakademiet
EP-ens vitnesbyrd på det uforutsigbare kommer med tredje spor, “Green River”, som byr på tydelige trekk fra amerikansk 90-talls alternative/indie som Neko Case og Mazzy Star. Dette gir gjenklang, og etterlater et inntrykk av et godt plukkarbeid i musikkens fortid. Det får sin samtidstolkning i utgangens ebbende trommeparti.
Deretter valser “Elliot” inn med et plutselig rytmeskift, som til tross ikke fanger oppmerksomheten som ovennevnte. Lydbildet står til forventningene, med skurrete gitar med klang som et oppfriskende element i det ellers flate landskapet. Vokalene er imidlertid for monotone, og eier ikke lyrisk teft nødvendig for å kompensere. Skuffelsen varer likevel ikke lenge, når sluttfasen byr på en godtgjørende terapeutisk tilnærming. Jeg vet ikke med dere, men de nevrotiske tenårene dannet grunnlaget for musikksmaken min, noe Ea Othilde vet akkurat hvordan man skal utnytte uten å gjøre det for tydelig – som kunne ført til nihilistiske sjokktilstander.
De to siste låtene “Bound to Life” og “Yore” er nemlig grunnen til at du ikke skal la denne EP-en slippe unna. Leiende med lett og melankolsk gitarspill drømmer Ea Othilde om nye, bedre dager på første del av låt-duoen. Her får stemmen en ny og lysere drakt, og finner sted i et endret lydbilde, hvor lytteren forlater studio og blir tatt med ut i en solfylt og stille dag ved havet. Svevende, men ikke lenge: “I won’t be gone for long / cause I’m bound to life."
Halvannet minutt med lengtesang, og låta glir over i siste spor “Yore”. Overgangen drar lytteren tilbake til jorden – eller livet. Rytmen ankommer og det lyriske bildet fra forgjengeren videreføres. Det krever litt å fange hva som blir formidlet, men det anes bønn om at de gjentagende, til tider selvdestruktive vanene, skal ta slutt. EP-en blir avsluttet med repeteringer av «Make it stop», vakkert absurd i samspill med den dansbare melodien.
Tekstene drukner tidvis i det rike lydbildet – uten at dette nødvendigvis er et for stort tap. Man får med seg hovedlinjene – savn, kjærlighet, usikkerhet – stort mer er det ikke.
Stort mer trenger det heller ikke være, i en tydelig eksistensiell EP som gjør akkurat det som trengs – mane frem store følelser i en rik, kreativ musikalsk virkelighet. Når slike følelser for mange må bli kjemisk fremkalt, er How I'd Like It To Fade et langt vennligere alternativ.