En symbiose av uklarhet og tristesse

Frida Andersen drar leseren og romanens jeg-person ned i tallrike og til tider meningsløse rasjonaliseringsprosesser. Den i utgangspunktet skarpe pennen glimter for ofte med sitt fravær og etterlater meg litt ør og usikker, med et sterkt ønske om flere punktum og tydeligere metaforer.

Med hovedvekt på lange, poetiske metaforer, er de 157 sidene langt i fra lettleste. Lett er også et fjernt konsept i historiens hovedperson sitt liv. Hun er langt over gjennomsnittet komplisert. Alt hun tar for seg byr på langtekkelige vurderinger, og ingenting er noe hvis ikke etterfulgt av en kontradiksjon. Det virker som om Andersen vil at leseren skal kjempe mot å ikke synke ned i gjørma – ikke ha noe å holde fast i - og likevel ta seg tid til å undre over livets store, eksistensielle spørsmål.

Noen meter inn dukker romanens giftige relasjon, venninna Selma, opp. Jeg-personen skal visstnok ha et elsk/hat-forhold til henne, men det er mest hat å se. Hvilket gjøres tydelig når Selmas bidrag til historien kan oppsummeres i dette sitatet «… Hvordan kan du forvente at noen liker deg hvis du ikke engang klarer å lyve til deg selv, og presse følelsene utover?» Hun funksjonerer som et slags minefelt for hovedpersonen, det er det. Gjennom romanen dukker hun stadig opp, men det forblir uklart hvorvidt hun er en faktisk karakter, eller en personifisering av hovedpersonens psykiske lidelser. Dette blir en vedvarende hodepine, ettersom ingen mulig plassering av karakteren Selma gir helt mening.

Noen kilometer inn i verket fortsetter fortellerstilen og jeg-personen å spasere på nervene mine, «Verden utenfor bryr seg ikke om min verden, det som pleide å være min verden, den virkelige verden bryr seg ikke om det jeg la igjen bak de tunge dørene.» «– Gud, så slitsomt det må være inne i hodet ditt innimellom.», utfordrer etter hvert moren. Jeg er enig og føler endelig at boka tar litt tak i de mange eksistensielle bærturene. Litt.

Men vent! Etter noen mil kommer noen uventede svinger, og jeg kjenner til tider en spenning begynne å krible. Selv om kriblingen er svak, hjelper det mot frykten for at hele lesingen skulle bli en total-kræsj. Litt romanse, pluss noen karakterbrist dukker opp mot slutten. Spenningsmomentet skulle gjerne hatt et sterkere fundament, men så lenge det i det hele tatt finner sted, kan jeg si meg fornøyd.

Romanen er ikke gjennomgående min smak, men Andersen glimter til tider med skarpe og artige betraktninger, om blant annet premature ankelsokker. Dessverre er det kun jeg-personen som slipper igjennom med den gode pennen, de andre karakterene står fast på grensa. Hvis romanen fortsatt frister - forbeholdt at du er av den tålmodige + typen - kan det nevnes at det på endestasjonen i romanen venter delvis oppklaring på hvem Selma egentlig er.