Skjermavhengighetens tilstand

Les denne teksten med forbehold: Jeg er svært dramatisk og selvsentrert, i tillegg til at det meste av følelseslivet mitt i stor grad diskuteres av, for, og med meg selv. Nå inkluderer det også deg.

Midt i en selvdiagnostisering spør jeg pappa om diagnosene jeg tror tilhører meg, noen gang har streifet tankene hans. Jeg får til svar at jeg er avhengig av mobilen.

Les også: "En strømsnylters bekjennelser"

Altså, får jeg det slengt mitt i trynet (riktignok over Messenger): Min egen far neglisjerer det indre følelselivet mitt til konklusjonen om at jeg kun er avhengig av touchskjermen. Jeg har ikke ADHD. Jeg har ikke bipolar. Angsten er ikke urovekkende kontrollerende. Jeg er bare mobilavhengig. Javel, tenker jeg. Så er jeg det da. Selve kjernen av følelsesspekteret mitt er altså kun repetitive hud-mot-glass-bevegelser.

Er det hit jeg har kommet? Kjeder jeg meg såpass, at jeg må spørre min egen far hvorfor jeg kjeder meg? Hvem er jeg dersom svaret jeg får hverken tiltaler eller frastøter? Hvem er jeg, dersom jeg litt over 23:00, omringet av svette, vuggende, fjerne kropper kjeder meg så mye at det til slutt slår meg: Jeg vil heller dø.

Den urovekkende trause technomusikken dundrer inn i øregangen og ut svulmer dødsønsket. Ja, du må ta dette med en klype salt – et dødsønske i min dramatiske hjerne er vel heller et ønske om å fjerne seg fra åstedet, og forsvinne inn i some-spiralene. Men la gå: Sur, nebbete og med rødsprengte øyne stirrer jeg utover folkemengden og klarer ikke vri mitt eget hode ut av ræva. Er jeg virkelig blitt så kjedelig, så melodramatisk, at jeg i løpet av pandemien har fått det for meg at jeg vil dø, heller enn å tilbringe kvelden inne på et fullstappa Blå? Er det dette skjermavhengigheten har gitt meg, ønsket om å oppnå Nirvana?

Følelseslivet mitt er avhengig av fingerberøring mot glass av typen super-retina HD-skjerm, og akkurat nå er dette følelseslivet simpelthen flatt. Hvis det er sosiale medier som er årsaken, er jo løsningen på problemet relativt enkel: Legg vekk mobilen. Aldri, tenker jeg idet jeg scroller gjennom cookiebaking og idiotiske dyr.

Jeg tror ikke på hverken oppvåkning eller åpenbaringer av særlig større grad enn at jeg en dag innser at jeg faktisk ikke er over gjennomsnittet intelligent. Dermed tror jeg heller ikke at å fjerne meg fra dette 16:9-formatet jeg stadig vekk henvender meg til vil være av høy nytteverdi. I hvert fall ikke når det kommer til livet jeg har på innsiden.

Vil jeg heller la være å ha fremtidsutsikter, ambisjoner og et ønske om å leve lenger enn til neste lørdag, i bytte mot muligheten til å scrolle? Ja, er svaret. Og med det innser jeg at pappa har rett, og min egen oppvåkning og åpenbaring allerede har skjedd, jeg bare lever i fornektelsens vrede.

Les også: "Et stort Öde landskap"