Grå flinkis-pop fra Fieh
Fieh vil gjerne at du skal nikke anerkjennende til frekke akkordrekker samtidig som du friker ut på dansegølvet. Spørsmålet er om det egentlig er mulig. Fieh er flinkt og frekt, men mangler retning.
Når jeg hører en ny plate, prøver jeg alltid å tenke over hva som er artistens musikalske ideologi. Noen streber etter det rå og upolerte, andre mot det perfeksjonistiske. Noen vil formidle en tradisjon, andre vil bevege musikken videre. Alle som driver med kunst må ta utgangspunkt i sine referanser, sitt kunstsyn. Bøkene du har på nattbordet, har noe å si for hvordan du skriver, platene i hylla for hvordan du spiller.
I Oslo finnes det et lite miljø av folk med jazzutdannel- se som vil lage «jazza opp» popmusikk. Deres musikalske ideologi er å lage musikk som er intellektuelt stimuleren- de for de innvidde, men som også er dansbar og fengende. Musikerne kan dermed håpe på å få ta del i to verdener, som ellers egentlig er en motsetning. Den rå populærkulturen, og den flinke elitekulturen.
Les også: En debutskive kokt på sjangerforvirra nytelse
Band som Fieh har et beundringsverdig prosjekt: De vil lage et kunstverk som kan være både populært og utfordrende. Samtidig er fallgruvene dype når ambisjonene er høye. Det blir fort snobbete og politisert på en litt uggen måte: man føler at noe er tredd over musikken – at den mangler noe av det genuine. At den vil belære deg.
«In the Sun In the Rain» inneholder alle disse elementene. Bandet er på sitt beste når de med letthet dyrker en litt forstilt og tilbakeholden, men småfrekk funk. Litt Steely Dan, men med en mye mer naken instrumentering. På låta «Rosalie» er særlig gitar- og basspillet akkurat corny nok til at det høres ut som temmelig genuin østkyst-jazzrock fra midten av 70-tallet. Også låtene «Rooftop», hvor gitaren dobler det drivende bassriffet, samt «Telephone Girl», som har den mest billedrike og minneverdige teksten, har en tydeligere forankring, idé og sound enn plata ellers.
Det jeg ikke helt kan forstå, er lydbildet som er valgt for synthen og vokalen. Fieh kaller seg for neo-soul, men synthlydene er mer Grimes enn Robert Glasper. Vokalist Sofie Tollefsbøl har en litt innadvendt og hviskende vokalstil. På samtlige låter er vokallinja doblet og stappa med effekter. Klang, ekko og faseeffekter. Hensikten er vel sikkert at vokalen skal bli mer sårbar og nær, men landskapet Fieh beveger seg i, soul, funk, disco, krever større selvtillit og overbevisning. Jeg vil ha mer av Sofie Tollefsbøls ekte stemme, ikke en masse effekter! Og det trenger ikke være noen motsetning mellom sårbarhet og intensitet!
Mest irriterende er dette på «Grendehus Funkadelic», en låt som jeg må innrømme at jeg ikke skjønner greia med. Låtas veldige intensitet og den slappe vokalen passer som fot i hanske. Teksten forsøker å skildre en slags bygdefest, men denne virker mer virtuell enn virkelig, og har lite av smartnessen som ligger i det instrumentale. Tekstlinjer som «Dance on the floor / Find a girl / Kiss her on the mouth» er idiotiske, enten de er ironiske eller ei.
Fieh kunne med fordel valgt seg én flinkis-sjanger, og gjerne vært litt mindre internettgenerasjon-ironiske. Når gruppa maler med en palett av soul, jazzrock, funk, disco, synthpop og drømmeaktige vokaler og tekster, blir det mest av alt en grå masse.