Sjangerforvirra nytelse
Se for deg at Highasakite flørtet med Lars Lillo-Stenberg og senere delte en terapitime med Björk og Aurora, for så å lage et album sammen. Dette albumet låter noe i den duren.
Amalie Holt Kleive er en fersk albumartist, og debuterer med en tydelig retning og en vanntett produksjon. Albumet grenser mellom et nerdete konseptalbum og kommersiell klubbmusikk, og De løper der jeg går er i sin helhet et euforisk og nøye komponert verk med den kompliserte kjærligheten i sentrum. Kleive tilfører det norske musikksortimentet en ny dybde, med sin sjangerlek og forkjærlighet for lyrikk.
Verket blander sjangrene vise-pop og jazz med elektronika, og tilbyr et genuint, særegent og uforutsigbart lydbilde. Den tekstbaserte elektronikaen kan tenkes å by på utfordringer for lytteren, men Kleive komponerer trolig låtene med en baktanke om at både den kritiske og den festglade lytteren skal ha en god opplevelse.
Kleive tikker flere bokser hva gjelder dyktighet, når hun evner å fange flere elementer i et verk, uten at det oppleves forvirrende eller masete. Samtidig tilgjengeliggjør hun musikken sin for et bredere publikum. Albumet er ikke bare for musikknerder som vet hvilke tekniske grep hun benytter seg av. Du behøver ikke ha gått på jazzlinja for å legge merke til allsidigheten ved Kleives vokalarbeid, hvor hun gjør det tydelig at hun er trent og utdannet jazzvokalist. Produksjonen tillater også nyansene ved komposisjonen å komme frem, hvilket gjør seg tydelig i samspillet mellom synth og vokal på låter som “Iskald” og fløyten som kommer perfekt timet mot slutten av plata i låta “Igjen”.
Kleive tikker flere bokser hva gjelder dyktighet, når hun evner å fange flere elementer i et verk, uten at det oppleves forvirrende eller masete
“Syre" er en av låtene som stikker seg ut i begynnelsen av plata. Den lever opp til låttittelen med ubehagelige vokaler som tjener den antatte hensikten å fange lytterens nysgjerrighet. Som perler på en snor følger «Sier ingenting» som fester seg med stålgrep om hjernen. Enkelte av låtene er som er skapt for dansegulvet, og det imponerer at hun ikke går på kompromiss med personlige og selvransakende tekster. Eksempelvis kan man finne seg kavende på dansegulvet til tekster som / Jeg går inn i meg, selv om jeg vet det du hører er det jeg sier / fra “Sier ingenting”.
I siste sving lurer elektronikaballadene «Kjære» og euforiske «Igjen». Her kommer vokalen tydeligere frem og leverer såre, lyriske linjer: / La meg få pleie min egne sår, så vil vi snart møtes i en helt ny vår / fra førstnevnte. Kleives lyriske og jazza vri på elektronika er et etterlengtet bidrag, og jeg venter i ihuga spenning på neste verk fra musikeren med et hjerte for et omfattende sjangerlandskap.