En knyttneve i magen

/ The sky was forever, a river of clouds in the cold /

Synthene spraker, bassen dundrer, og første tekstlinje på ARYs fullengder bærer dithen; det blir ikke lettsindig.

ARY, eller Ariadne Loinsworth Jenssen, var i full fart fremad etter debuten i 2015, men så sa det stopp. Pausen ble lang. Da hun vendte tilbake i 2020, var de godt mottatte pop-produksjonene (radiolistet til inflasjonens grense), lagt vekk til fordel for tekstmessige melankolske singler med mer flere sjangergrep fra elektronikaen enn tidligere. Det traff godt, og de utgitte “Hurt You”, “Angels” og “Birthday” er med rette innlemmet på skiva.

Debutalbumet er ikke overraskende i sitt lydbilde, og lurer i samme baner som ovennevnte. Det er mindre poppete, særere og bedre vevd. Ulike synther glir elegant over i hverandre, og de velskrevne tekstene bæres av et narrativ som tilsynelatende prosesserer en sorg. Klagesanger til tross, du vil like mye danse som du vil stenge deg inne med låtene på ørene.

“New Low”, har hint av euforisk klubbing i kontrast til den mørke teksten. “My Awe Sustains” er i samme fil, men med noen taktfulle, klarere trommer og et klistrende refreng. Låta er repeterende i form, og helt indie er ikke ARY ennå.

Noen låter er mer nevneverdige enn andre, men de øvrige er på ingen måte intetsigende fyllmasse. For i helheten har artisten og produsenten vevd sitt nye lydbilde med gøts og kompromissløshet. Vokalen er gjennomgående sterkere og mer vital, klangen er tydeligere og mindre spedd ut. “Clouds Before the Rain” innledes eksempelvis med en subtil vokal på verset, før tvistede synther må vike. Alene får den skinne, og ARYs stemme får endelig stå alene som leverandøren av velskrevne linjer.

Les også: Blytung sorglindring på Kunstnernes hus

Mellom klubbelementer og raske frekvenser får produksjonen puste. Spesielt med den tekstløse tittellåta, hvor seige synther trekkes ut over en ytterst subtil bass. Den insisterer i nærvær uten å tvinge seg på, og er et godt avsnitt i albumets gang. Avslutningssporet “For Years” i så måte, hvor mynten er snudd og et klassisk piano bærer vokalen over et landskap av bunnløs sorg, strykere, innsikt og erindring.

Selv omtaler hun albumet som markøren for sin debut som artist. Kanskje er det feil, og kanskje bryr vi oss ikke om det når det låter gjennomført og svært vellykket. Men debutalbum er én form for debut, og den forsikrer oss om at artisten på nytt ser lyset, i en mer egenrådig drakt.

Sorgarbeid er tungt og tar mange former. ARY har kapslet tungsinnet i en produksjon så bra at du vil vende tilbake til den, heller enn å løpe fra. Egenprodusert og egenskrevet, er det ene og alene på hennes kappe.